Er jeg ansvarlig, egentlig…?

“On the power of words: Well chosen words have stopped armies, changed defeat into victory, & saved empires. -Emile de Girardin”

På vei hjem fra vinterferie i Gudbrandsdalen lyttet jeg til et debattprogram på radioen. Temaet var de berømmelige karikaturtegningene av profeten Mohammed. Begrep som ytringsfrihet var et viktig element i debatten. Ytringsfrihet er alibiet for å si, mene og skrive det vi måtte ha på hjertet. Ytringsfrihet er for de aller fleste av oss definert som en grunnleggende menneskerettighet; i et samfunn må det være frihet til å ytre oss. Ytringsfriheten er et viktig korrektiv mot urettferdighet, kriminalitet og demokratisk substans. Det er en like grunnleggende menneskerett som trosfrihet, retten til å spise seg mett, drikke seg utørst, lære å lese og skrive – for å nevne noe.

Vi verner om disse rettighetene og frihetene fordi de er så rotfestet og grunnleggende for vår eksistens. Derfor utløses det sterke reaksjoner når ytringsfrihet, trosfrihet med mer, trues. Trusselen går rett i ryggmargen; deler av eksistensgrunnlaget vårt er ”under fire”! Etter som debatten fortsatt, fikk jeg nye tanker og refleksjoner. Kan i dette tilfellet, fanen ”ytringsfrihet”, bli et alibi for at vi bare kan hive andre viktige verdier som respekt og ansvarlighet ut av vinduet? Og hvor mye av dette handler om klokskap og visdom – som ikke nødvendigvis er det samme som kunnskap og kompetanse?

I dette tilfellet er det enkeltmennesker og en religiøs gruppe som føler seg krenket. Det er ingen god følelse å bli tråkket på, opplevelsen av å ikke bli tatt på alvor – med andre ord, bli behandlet respektløst. Jeg ønsker ikke å bli behandlet slik. Vi er jo forskjellige alle sammen, unike og sære. Det er bare en person i denne verden som har mitt ansikt, DNA og fingeravtrykk… Samtidig så har vi svært mye felles; vi ønsker alle å bli verdsatt, anerkjent, respekter…

Begreper som ”ansvarlighet” og ”respekt” dukket altså opp i tankene. Jeg tenker selvfølgelig som en leder, hvor akkurat disse verdiene er ekstremt viktige og avgjørende for lederskapet. For det at jeg har en rett og frihet til å ytre meg innebærer jo ikke at respekten skal vike? Jeg føler sterkt på at mine rettigheter og friheter må være proporsjonal med påfølgende plikter og ansvarlighet. Jeg må altså forvalte mine rettigheter og frihet på en måte som ivaretar andre menneskers integritet og verdighet. Og det er slettes ikke enkelt.

”Som ansvarlige, voksne mennesker, forventes det…”. Høres utsagnet kjent ut? Vi bruker det hele tiden. Men voksne menneskers ansvarlighet har etter min oppfatning ikke brakt denne ødelagte verden for mye godt. Hva er årsaken til det? Ansvarlighet er ikke noe vi har fått i fødselsgave, det er en verdi og egenskap vi må tilegne oss. Alle mennesker jeg har møtt – og det gjelder ikke minst meg selv – gjør automatisk to ting når vi blir ”avslørt”. Vi ”gjemmer oss” og vi skylder på andre! Hver gang vi blir avslørt, når vi viser verden våre feil og mangler, umoral og uærlighet, så har vi intens trang til å gjemme oss bort og fortelle verden at alle andre (og annet) har skylden for det som har skjedd.

Er dette ansvarlighet? Selvfølgelig ikke. Mange av debattantene på radioen mente at ytringsfriheten var truet fordi den danske avisen Politiken beklaget at trykkingen av karikaturene krenket muslimene. Jeg tenkte da at ytringsfriheten er jo der, vi har den, vi har retten til å ytre oss. For meg handler dette mye mer om klokskap. For meg så handler dette om å være vår rett bevisst, om å vise respekt og være ansvarlig. I denne saken.