De fleste organisasjoner og bedrifter i både privat og offentlig sektor er som alt annet i livet – middelmådig og midt på treet. Få er fremragende. Ledelse handler jo primært om å utvikle en organisasjon til dennes potensial – og dermed oppnå suksess (uavhengig av hva det måles i).
Jeg tror vi må avvise ideen om at hovedveien til fremragende offentlige organisasjoner er å bli mer «lik privat næringsliv». Ideen er velmenende, men helt gal. For, som sagt, de fleste «businesser» faller et sted mellom middelmådig og god. Få er fremragende. Forskning har vist at når du sammenlikner fremragende bedrifter og organisasjoner med de gode, svært mange sedvanlige «business» normer viser seg å korrolere mer med middelmådighet enn fremragenhet. Så, hvorfor skulle vi importere middelmådighetens praksis inn i offentlig sektor?
Nå er jo det i stor grad gjort allerede – det også velmenende, men å si at offentlig sektor i stor grad blinker av fremragenhet, er vel å ta noe i! Mange tror at ledelse og ledere i privat næringsliv er svaret for offentlig / sosial sektor. Da glemmer vi den største forskjellen mellom de to sektorene; privat sektor preges av en type maktstruktur -«executive power» der sjefen har all makt. Offentlig sektor har ofte en helt annen maktstruktur – en diffuse maktstruktur.
Når Frances Hesselbein ble topplederen av Jentespeiderne i USA, ble hun spurt om hvordan det var å være på toppen av en slik enorm organisasjon. Hesselbein svarte ved å skape en illustrasjon; hun tegnet opp en rekke konsentriske sirkler, knyttet til hverandre på duken på bordet hun satt ved. I midten plassert hun et glass, pekte på det og sa; «Jeg er her». Meldingen var; jeg er ikke på toppen av noe som helst»
Ledere i offentlig/sosial sektor er i midten – ikke på toppen, fordi maktstrukturene er diffuse. Som Hesselbein sa; selv om jeg ikke har den konsentrerte «executive power», så har man alltid makt, hvis du vet hvor den er å finne. Vi har makten i å inkludere, vi har språkets makt og delte interessers makt. For ikke å snakke om koalisjonens makt»
Ledere i offentlig sektor er ikke noe mindre besluttsomme enn ledere i privat sektor, generelt sett; det bare virker sånn for de av oss som ikke ser den komplekse styringsformen og de diffuse matkstrukturene som er vanlig for offentlig sektor. Frances Hesselbein var like besluttsom som enhver adm dir i privat sektor, men hun møtte en styrings- og maktstruktur som gjorde utøvende maktlederskap upraktisk i hennes verden.
Jeg vil våge påstanden om at det er vel så krevende å lede store offentlige institusjoner som større business-organisasjoner, ja kanskje mer krevende. I fremtiden vil de «beste» lederne komme fra offentlig sektor – ikke privat næringsliv. Det er min spådom.
Dittlederskap.com 