Hvordan håndterer du kritikk…?



“God, grant me the serenity
to accept the things I cannot change;
courage to change the things I can;
and wisdom to know the difference.”

”Kritikk er noe du lett kan unngå – ved å ikke si noen, gjøre noe eller være noe” – Aristoteles

Sett i en ledersammenheng så er ikke ovenstående sitat et reelt valg for de som ønsker å være suksessfulle som ledere! Gode ledere er aktive, og deres handlinger plasserer dem ofte i fronten av flokken. Og det tiltrekker som regel kritikk. Som ung offiser i Infanteriet, var det viktig for meg å bli godt likt av alle mine soldater. Jeg brukte mye krefter på det, men lærte den harde veien at vi som ledere aldri vil oppnå at alle liker oss. Og jeg erfarte at noen alltid vil stille spørsmålstegn ved mitt lederskap, mitt arbeid – ja, hele min personlighet! Etter hvert fant jeg ut at det viktigste i forhold til relasjoner er ikke å bli godt likt, men å bli respektert. Det er selvfølgelig ingen ulempe å være godt likt. Men forskjellen mellom disse to forhindrer ikke at vi som ledere ikke blir utsatt for kritikk!

Kritikk er og blir en del av lederskapet ditt. Det kommer vi ikke utenom. Og siden det er en integrert del av lederskap, så er det tiden og bryet verdt for deg å lære hvordan kritikk kan håndteres på en konstruktiv måte.

For å kunne håndtere kritikk på en god måte er du avhengig av en god del selvinnsikt. Kunsten å kunne kjenne seg selv, våre svakheter og styrker – hvor strekker vi ikke helt til som person og leder. Ofte så er det vanskelig å sette ord på våre svakheter. Jeg er sikkert ikke den eneste som har sittet i en intervjusituasjon der utspørreren nesten alltid stiller deg spørsmålet; hva anser du som dine svakheter…? Det er nesten alltid mye enklere å fortelle om det vi opplever som våre styrker.

En måte å finne ut litt mer om våre svakheter, er å plukket ut 4-5 personer du har stor tillit til og anser for å være tillitsvekkende nok for å spørre dem om hvor dine svakheter ligger. De kan helt sikkert se de blindsidene av din personlighet du ikke makter å se selv. Det er en tøff øvelse… men veldig verdifull. En annen metode er å ta noe typeindikatortester eller personlighetstester. De vil kunne gi deg visse indikasjon – ikke noe annet om hvor du har dine styrker og svakheter.

De siste 15 årene har jeg jevnlig tatt tester knyttet til C G Jungs typepsykologi. Gjennom Jungs teori som bjærebjelke er det utviklet en rekke ulike måleinstrumenter, blant annet Myers-Briggs Typeindikatortest. Uten å gå for mye inn i detaljer på hva testen viser så ender testen opp i en firesifret bokstavkombinasjon (en av 16 mulige) som blir din typeindikator. Og ut i fra denne typeindikatoren kan du lese ut en del egenskaper om din personlighetstype.

For å utløse spenningen så er min typeindikator ENFJ. Det betyr at jeg er mer Ekstrovert enn introvert, jeg følger iNtuisjonen mer enn sansene mine, jeg er mer Følelsesorientert enn tenkningsorientert i forhold til beslutningsstil mens jeg er veldig avgJørelsesorientert – i motsetning til opplevelsesorientert. Det interessante er at jeg har hatt den samme typeindikatoren hele tiden, selv om vektingen mellom de ulike dimensjonene har variert opp igjennom årene. Den ulike vektingen mellom dimensjonene gjør at jeg også ligger veldig tett opp mot ESFJ, men jeg har aldri oppnådd denne typeindikatoren som den fremste.

Så hva har dette med håndtering av kritikk å gjøre? For min del så gav typeindikatoren blant annet en bekreftelse på det jeg i alle år hadde gått og følt på; at jeg til tider kunne ta ting personlig – ofte i utide, og da særlig kritiske bemerkninger. Jeg ble også tidvis unnvikende når det oppstår uenighet eller konflikt (som ofte innebærer kritikk). Jungs typeindikator har vært med på å gjøre meg mer bevisst i forhold til hvordan jeg prøve å ta kritikk mer nøkternt og sakelig, og bruke den som korrektiv. Men hvordan kan jeg vite at kritikk er ment som korrektiv? Og hvordan skal jeg kunne bedømme at kritikken er nøktern og sakelig?

Kritikk kan være både konstruktiv og destruktiv. Ordet ”kritikk” kommer i utgangspunktet fra gresk og betyr ”kunsten å bedømme”. Bedømme, altså ikke å fordømme eller dømme. Det er stor forskjell på å bedømme mennesker – og fordømme eller dømme dem (selv om vi innenfor dom og straff dømmer andre). Min erfaring er at i svært mange tilfeller så er kritikerens agenda å fordømme og straffe, gjerne for å hevde sin egen fortreffelighet eller skaffe seg selv fordeler ved å felle fordømmelse og dom.

Så hvordan kan du skille mellom konstruktiv og destruktiv kritikk? Når kritikken rammer, så har jeg innarbeidet noen handlingsmønstre jeg møter kritikken med. Aller først så responderer jeg ikke umiddelbart. Tidligere hadde jeg en tendens til nettopp dèt – reagere spontant basert på følelser preget av sårhet. For meg er det viktig å få distanse til kritikken, gjerne ett døgn, før jeg objektivt kan vurdere denne. Så kommer spørsmålet; hvem kritiserer? Kilden er viktig og hvis kritikken kommer fra et menneske jeg respekterer og som jeg mener har kompetansen for å fremme kritikk, så vektlegger jeg dette positivt. Men dersom kilden til kritikken ikke er et menneske jeg respekterer og dermed innehar en integritet og karakter jeg ikke stoler på, så går kritikken inn det ene øret og ut det andre.

Når kilden oppleves som troverdig, går jeg videre til neste spørsmålsstilling; hvordan ble kritikken gitt? Jeg prøver å finne ut om personen er fordomsfull eller om vedkommende lot tvilen komme tiltalte (meg) til gode og kritiserte meg på en vennlig måte. Dessverre er min erfaring at svært mye kritikk kommer ut ifra fordommer og antagelser og dersom dette er tilfellet, går kritikken tvers igjennom igjen. Dersom kritikeren utviser nysgjerrighet og vennlighet, går jeg raskt videre til spørsmålsstilling nr tre;

Hvorfor ble kritikken gitt? Er kritikken gitt ut i fra en personlig sårhet og sinne eller fordi det er et genuint ønske om at jeg skal bli bedre på området jeg blir kritisert? Såre mennesker sårer andre; de langer ut og kritiserer – for at de selv skal få det bedre med seg selv, ikke fordi de ønsker å hjelpe den andre personen. Hvis motivet er å hjelpe meg å bli bedre, så tolker jeg kritikken som positiv og konstruktiv – selv om selvbildet og stoltheten har fått seg en skikkelig knekk! For det er nå den viktigste jobben gjenstår – hvordan bruke kritikken for å bli bedre?

Først og fremst så må jeg unngå å bli defensiv! Som regel så hjelper det å få avstand til hendelse og kritikk – for defensiv blir jeg alltid når kritikken kommer. Vi har alle et behov for å forsvare oss og jo hardere kritikken er i form og innhold, jo større er behovet. Den defensive innstillingen må gjøres om til en offensiv innfallsvinkel, hvor jeg leter etter kornene av sannhet i kritikken. Deretter å gjøre de nødvendige endringer og til slutt stå på videre – med en takknemmelighet over å ha blitt litt klokere.

John Kjetil Wang-Hansen
Juli 2010

Dette innlegget ble publisert i Ditt lederskap og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s