Lederen og relasjonell intelligens – del 1

I snart tre tiår har jeg fulgt lederskap og ledelse gjennom øynene til ledere.  I denne artikkelen tenkte jeg å se ledelse og lederskap gjennom øynene til våre medarbeidere. Men aller først så tenkte jeg å bringe en bok frem i din bevissthet. En bok de aller fleste av oss har lest. Det er ingen velskreven bok, ingen minneverdig bok – og ikke en av dere lesere husker eller kan identifisere forfatteren. Boken jeg tenker på kalles «veien til førerkortet».  Det fantes en tid i alle våre liv da denne boka var den viktigste boka i vårt liv.  For det er jo slik at før du får førerkortet så må du fremvise et sett med kunnskap og kompetanse, herunder kunne trafikkskiltene du møter på veien …. vise at du kan lese dem korrekt, og dermed handle korrekt ut i fra dette.  Disse skiltene er så viktige at menneskene som har laget dem, jobbet hardt for å gjøre dem klare nok så du ikke en gang trenger ord for å forstå dem…

Hadde det ikke vært fint om vi hadde hatt «veiskilt» også for mennesker?  Så når du f.eks. kommer på jobb en morgen så ser du et stort skilt rundt sjefens hals hvor det står; «hadde kjempekrangel med kona i morges, forsett med forsiktighet!» Eller et skilt rundt halsen til barnet ditt hvor det står; «vokser opp for fort, reduser farten». Ville det ikke være hjelpsomt dersom mennesker innenfor din sfære hadde skilt som fortalte deg hvordan du bør respondere på dem når du prøver å navigere deg igjennom lederskapets utfordringer?

Vet du hva…? De har slike skilt.  De har dem på seg hele tiden.  Men du må lære deg å lese dem, tyde dem og tolke dem.  Dette er helt fundamentalt for vårt lederskap.  Menneskers hjerte, følelser og emosjonelle tilstand, som det er så utrolig viktig for deg å få et grep rundt, er tilstanden som vanligvis ikke blir beskrevet med ord.  I de aller fleste tilfeller blir dette uttrykt på helt andre og mer tildekkede måter.  Som kroppsspråk, toneleie og stemmebruk….ansiktsuttrykk….kanskje en du snakker med responderer med en liten nervøs latter….eller når du har samlet teamet ditt – og en sitter og ser ned i gulvet med nedsunkne skuldre.

Hovedsakelig er det gjennom sin kropp at mennesker sender deg tusenvis av signaler… hele tiden! Fortsett og snakk, stopp snakkingen, jeg føler meg stressa, jeg er uenig med deg, jeg trives i denne samtalen, jeg skulle ønske jeg var på hytta mi, jeg skulle ønske du var på hytta di….mennesker sender deg disse signalene hele tiden uten å si et eneste ord! Noe av det geniale med menneskets kropp er at den er skapt slik at den snakker hjertets språk uten å bruke ord – og den gjør det hele tiden. Og det å ha evnen til å lese og respondere til noens hjerter, i forhold til deres emosjonelle tilstand er absolutt fundamentalt i forhold til din effektivitet som leder.

Emosjonell økonomi

Hvis du leder et eller annet, det være seg et fengsel, en avdeling, et team eller familien din for den saks skyld, så innehar du, og har tilgang på det vi kan kalle en «emosjonell økonomi».  Forfatteren Daniel Goldman har skrevet om emosjonell økonomi.  Ideen er denne; enhver interaksjon vi har med et annet menneske så utveksler vi ikke bare informasjon, vi påvirker hverandres stemning og holdninger.  Forskninger viser at dette er svært smittsomt, følelser er svært smittsomt.  Mennesker fra din lille sfære kommer ut i fra en interaksjon med et annet menneske, ved å føle seg litt bedre, litt mer motivert, eller litt verre en før det hele startet, utmattet. Dette er også sant for mennesker som har interaksjon med dyr. Det er noe av grunnen til at vi har kjæledyr, fordi de får oss til å føle. Jeg leste for en stund siden om forskjellen på katter og hunder; hunder sier; du elsker meg, du mater meg, du gir meg husrom, du bryr deg om meg….du må jo være Gud!.  Katten sier; du elsker meg, du mater meg, du gir meg husrom, du bryr deg om meg…JEG må jo være Gud!…..

Og hvis du er en leder så har du hunde-mennesker og katte-mennesker rundt deg. Du bygger en emosjonell økonomi. Jeg håper at du stiller deg følgende spørsmål; hva er den dominerende stemningen i din emosjonelle økonomi?  Er det frykt? Glede? Sinne? Anklagende? Håp? Motløshet? Medfølelse? Hvem er de største bidragsyterne? Hvem er støttespillerne og ryggraden?  Hvem er de som tapper din emosjonelle økonomi? I offentlig sektor så kaller vi disse for byråkrater og teknokrater…

Jeg tror at hovedårsaken til at ledere feiler og mislykkes, er mangelen på relasjonell intelligens, evnen til å lese og respondere bra på andre menneskers følelser. Jeg har sett så mange ledere som har et brennende engasjement for sitt fag, sin visjon, evne til strategisk tenkning, mer en adekvat kunnskap og kompetansenivå… ofte også en høy kognitiv IQ. Samtidig er de ikke i nærheten av å anskueliggjøre sitt fulle potensial som leder fordi de mislykkes i å være nøyaktig samstemt med og responsiv til de de er satt til å lede.  Jeg reiser mye rundt i jobben som tillitsvalgt, hvor jeg bistår våre medlemmer som er i konflikt med sin arbeidsgiver eller andre kollegaer.  Jeg overdriver ikke når jeg sier at årsaksforholdet primært er manglende relasjoner og lederes evne til ikke å utøve et godt lederskap!

Når denne egenskapen er til stede og utviklet hos en leder, ser vi en leder som utøver en høy grad av relasjonell intelligens, og som bygger det glimrende teamet.  De bygger team av mennesker som «inntar høydene», og som har den følelsen av å være sammen på denne flotte reisen. De har mennesker rundt seg som føler seg ivaretatt og utviklet, æret, kompetent og betydningsfulle. Der hvor denne egenskapen mangler hos en leder, vil mennesker føle seg ikke ivaretatt, ikke hørt, ikke sett, brukt, ignorert, marginalisert…ja, sågar forrådet! Du vil kanskje oppnå noen mål, og ha tatt noen høyder…men det vil ikke bli gjort med mye glød, og du vil ikke etterlate deg en arv av andre som vil være i stand til å lede det du er en del av.

En guide til relasjonelle regler i hverdagen

Jeg skal gå igjennom det jeg kaller «en leders guide til relasjonelle regler i hverdagen».  Vi skal se på «skilt» som våre medarbeidere og etterfølgere viser oss gjennom hele dagen – som kan guide deg på en måte som gjør at du kan relatere til dem enda bedre enn i dag.  Og jeg vil spørre deg i dag om ikke du kan bli, på vegne av alle menneskene du leder, bli verdens beste ekspert på å studere, observere og kjenne til menneskene som følger ditt lederskap?

Skilt 1: Vær så snill – lytt!

Av natur så er de aller fleste ledere mer til å prate enn til å lytte! De prater mye! Og ofte så må de det. Men av og til så sender mennesker deg signaler….stopp pratingen! Stopp rådgivningen, stopp bablingen, stopp overreageringen, stopp ditt verbale behov for å være i scenelyset… BARE STOPP! Et lite øyeblikks tilståelse; hvor mange av dere har kjørt inn i et veikryss der FULL STOPP skiltet står… uten å stoppe helt opp…?  Sannsynligvis de fleste av oss.  Det er ganske utrolig for meg hvor mange mennesker som løper igjennom ikke verbale stoppskilter. For veldig mange år siden så var jeg en tur til legen, og jeg satt i venterommet og ventet. I det samme venterommet satt det en mor med sin 8 år gamle sønn, og, jeg tuller ikke – i en hel time så gikk kjeften hennes ustanselig!  På inn- og utpust.  Jeg har aldri opplevd maken! Hun fikk Carl I Hagen til å se ut som en introvert nerd! Og det skyldtes ikke at vi ikke sendte henne signaler…! For det gjorde vi.  Ingen i det venterommet ville søke øyekontakt med henne. Vi var redde for at det ville oppmuntre henne. Ingen nikket til henne, alle så egentlig en helt annen vei – bort fra henne! Hun kunne absolutt ikke stoppe og snakke! Det var som om hun tatt noen kraftfull verbalt klyster og at ordene var utenfor hennes kontroll!  Og endelig, endelig etter en time eller noe sånt så kom datteren hennes ut fra legekontoret. De forlot legekontoret… mens hun fortsatte å prate på vei ut. Jeg har så mye å gjøre, fortalte hun oss, som ikke brydde seg i det hele tatt.  Jeg har ærend som må gjøres, jeg må lage middag, jeg må hente faren din, jeg trenger å få tak på bukseknapper… og DA snakket plutselig den 8 år gamle sønnen…. de eneste ordene han sa under hele den tiden. Han så på sin mor og sa: mamma, du trenger en knapp for å kneppe igjen munnen din…!

Jeg skal fortelle deg noen; sannheten er at hvis noen av dine medarbeidere kunne gi deg en gave i forhold til å utvikle ditt lederskap, så vil det være en knapp for din munn!  For noen av oss trenger å få tak i en knapp. Legg den i lomma, blant bilnøkler og vekslepenger, og fra tid til annen, ta den frem slik at du minnes på at du har den. Stopp pratingen. Jeg tror at noe av årsaken til at dette er en utfordring, er følgende. Jeg snakket med en leder for ikke lenge siden som fortalte meg at en av de vanskeligste oppgavene i forhold til å lede, er å tune ut nedbrytende meldinger. Han sa; «enhver stor ide eller ny visjon jeg har, møter mostand. Folk sier til meg at dette kan ikke gjøres, sånn har vi aldri gjort det før osv….så jeg har måtte lære meg å tune dem ut – for å si det på nynorsk.»

Vi vet at hvis vi prøver å lytte til alle, tilfredsstille alle, så ender vi opp paralysert og handlingslammet. Vi må lære oss dette skal vi kunne lede godt. Vi må lære og ikke lytte, men noen av oss har blitt altfor god og dyktig på det!  Og dere har medarbeidere som sier til dere akkurat nå; vær så snill og lytt til meg. Hvis du ikke gjør det så kommer du til å miste dem. Du har folk som sier til deg; hvis du mener at jeg er kompetent og dyktig nok til å inneha den stillingen jeg har, vær så snill og lytt til meg. Lytt nøye, lytt dypt, lytt åpent, forsiktig, lytt til alt hva jeg har å si, lytt til ordene mine, lytt til hjertet mitt….Vær så snill å lytt!

Det vil bli veldig vanskelig for mange av oss fordi lytting krever tid. Og tid er vanligvis lederens minste aktivum i hverdagen.  Men du kan ikke lytte når du har det travelt. Du kan snakke når du har det travelt, men du kan ikke lytte når du har det travelt. Her er en tommelfingerregel; ikke gi direkte lederoppgaver til flere mennesker er du kan lytte godt til. Og ikke la andre i din organisasjon gjøre det heller. Hvis du har mennesker som rapporterer til deg og som ikke føler at du lytter til dem, da har du kanskje for mange som rapporterer til deg.

John Kjetil Wang-Hansen, desember 2012