Ukeavisen Ledelse 12. april i år kunne vi lese om en undersøkelse gjort av PR-byrået Edelmans internasjonale tillitsbarometer. Tallene de kom opp med viste at én av fem i stor grad stoler på at ledere snakker sant om vanskelige saker. I Norge var tallene enda lavere. Bare en av ti nordmenn som har deltatt i undersøkelsen stoler i stor grad på at ledere sier sannheten. Dette er skremmende tall. Tillit er lederens viktigste verktøy. Tillit springer ut i fra troverdighet som igjen springer ut fra grunnleggende verdier og holdninger. Dersom en ledere ikke har tillit, har lederen kun en stilling. Lederens påvirkningsmulighet er dermed svært begrenset og leder i praksis ingen.
Undersøkelsen det refereres til over, er en av flere som skaper en bekymring rundt mangelen på ideologi og personlig integritet i det lederskapet som praktiseres. Populismens inntog i samfunnet og dermed i forhold til lederskap og politikk, har skapt manglende dybde, langsiktighet og retning i viktige verdispørsmål innenfor vårt lederskap.
Vårt samfunn generelt preges mer og mer av populismens overfladiskhet – i stede for et samfunn med lederskap som preges av brennende overbevisning basert på ideologi og karakter. Samtidig synes det å være en økende trend i maktapparatene der motivet for å søke makt ikke gjenspeiler maktens hensikt; å tjene folket. Kampen for taburettene, enten de er politiske eller lederstillinger, og særlig hvis du allerede sitter på en, gjenspeiler mer og mer individuelle behov for fortsatt makt. Da synes snarveien å være populismen – for ideologi og integritet krever menneskets karakter og risikoen for å måtte stå alene fordi verdiene lederen slåss for kan avvike fra det folket vil ha – tilsynelatende.
Hvorfor er det blitt slik at lederskapspopulisme fortrenger lederskapsideologi i vårt samfunn?
Vi lever i en verden som i svært stor grad er påvirket av modernismen. Denne tilnærmingen til livet sier i hovedsak følgende; lineære svar, prinsipper som du enkelt tar i bruk – steg 1, 2, 3 og 4 – da vil du få fjernet din depresjon, du vil få et bedre ekteskap, en slankere kropp og en ledelsesstruktur som fungerer. Vi er prinsipporienterte, lineære, enkelthetsdrivende mennesker som ønsker enkle svar så mye mer enn grunnleggende verdier og livets kompleksitet. Dilemmaet er at vi nå lever i en post-moderne verden som ikke, og som aldri vil, omfavne noen av kjerneantagelsene i modernismen.
Vi lever i en verden nå hvor våre 20 åringer, 30 åringer, av og til 40- og 50 åringer åpenbart ikke stoler på sine ledere. De stoler ikke på ledernes lederskap – deres karakter eller integritet. Avstanden mellom folket og deres ledere blir stadig større. Jeg tror også at avstanden mellom folket og sine ledere, særlig tydelig innenfor politikken, er et resultat av at politiske løsninger ikke fungerer for pragmatisk-orienterte velgere – fordi virkelighetens realiteter alltid er mer kompleks enn lett solgte løsninger. Hvorfor?
Vi lever i en verden som er dyptgripende fragmentert, og med denne fragmenteringen blir vi særdeles usikre. Og med denne usikkerheten kommer mistenksomheten mot autoriteter og lederskapet. Denne mistenksomheten skaper sinne og likegyldighet. For det som til slutt blir sagt og gjort vil bli dømt og sjekket opp mot hvor oppriktig og ærlige, hvor sanne våre ledere egentlig er. Hvis vi fortsetter å leve i en verden hvor alt vi tilbyr er enkle ”løsninger”, flere svar på hvordan du skal få livet ditt i bedre stand, vil fremmedgjøringen mellom ledere og folket øke. Lederes egen agenda og evnen til ansvarsfraskrivelse og organisatorisk ansvarspulverisering skaper den avstanden og mistenksomheten sanne ledere ikke kan tillate seg å leve med. Tillit skapes av troverdighet. Troverdigheten skapes av lederens integritet, som igjen formes av modenhet, etiske og moralske standarder.
Det er noe med den verden vi lever i som vet at det er ingen enkle svar, ei heller enkle forklaringer på et Hiroshima, på et Dresden eller et Pol-Pot. For ikke å snakke om de gjeldende kriser vi lever i, finanskrise, miljøkrise, fattigdom og helsekriser. Vi lever i et århundre, og for ikke lenge siden forlatt et århundre og et årtusen, som har hatt mer holocaust og flere mennesker slaktet enn i noen annen tid i menneskets historie. Og skal ledere fortsette å møte disse problemene i valgkamp eller i bedriften, enten de er globale eller grunnleggende enkle, som et ekteskap som kollapser, slik; 3 prinsipper, en lineær fremgangsmåte, et enkelt svar – for så å sende folket av gårde med ordene ”godt valg”? Kanskje vil vi forlate valgkampstanden på torvet høsten 2013 med en behagelig følelse av et ”tusen takk”, men i mange tilfeller vil vi føle at det som ble tilbudt, var kjennetegnet på selvhevdelse preget av jakten på makt. Nærmest forræderi.
Og, trist som det er, det er hva vi har presentert mange ganger, i en kontekst av våre ulike samfunnsarenaer; at dersom vi ønsker å tilby mennesker ”liv”, gjør du det lett, raskt og enkelt. Men våre liv, som vi vet så inderlig godt, er ikke lett, ikke enkelt og involverer utrolig kompleksitet, paradokser og komplikasjoner.
Men kompleksiteten, paradoksene og livets komplikasjoner preger ikke politikeres eller lederes budskap i stor grad. Savnet etter samfunnsledere, som står frem og går foran med integritet og overbevisning, tror jeg er stort. Gi oss ledere som tar ansvar og står for det de sier de vil stå for – selv om det skulle koste dem taburetten eller stillingen. Ledere kan ikke bare ta ansvar og gå foran som gode eksempler. Ansvar må også utøves. Daværende oberst og brigadesjef Arne Pran sa følgende til det norske folk etter Vassdalsulykken; «Det finnes bare en sjef her, og det er meg. Det er jeg som er ansvarlig for hva denne brigaden gjør». Disse to setningene bør inngå som hovedpensum på enhver lederskole. Disse to setningene bør i mye større grad sies og utøves av ledere i en post-moderne tid. Det er hva sanne ledere gjør – og folket følger kun sanne ledere!
John Kjetil Wang-Hansen
August 2009
Revidert og repostert mai 2013
Dittlederskap.com 