«Det finnes bare en sjef her, og det er meg. Det er jeg som er ansvarlig for hva denne organisasjonen gjør.»


Arne_Pran

Arne Pran

Ordene over falt under en tv-sendt pressekonferanse i etterkant av Vassdals-ulykken i 1986. Ordene tilhører daværende oberst og brigadesjef Arne Pran. 16 soldater hadde omkommet i en skredulykke i forbindelse med en større vinterøvelse i Indre Troms. Lederskap handler i sin kjerne om ansvarlighet. Når vi trer inn i en lederstilling, påtar vi oss et ansvar.  Det mange ledere ikke tenker på, er at dette ansvaret også må utøves. Arne Pran gjorde nettopp det.

Kriminalomsorgen er inne i en vanskelig tid. Medieoppslagene knyttet til utilstrekkelige driftsbudsjetter, nedleggelse av virksomhet knyttet til Stortingsmelding 37, vakante stillinger og muligheten for oppsigelser har eskalert. Rapporter om desillusjonerte og demotiverte tjenestemenn blir hyppigere, frustrasjoner rundt arbeidstidsordninger som gjør arbeidsliv og familieliv vanskeligere å kombinere, er noe av det som rører seg i våre enheter.

Ledere føler også presset. Det store gapet mellom ressurser og oppgaver, tvinger ledere til å prioriterer annerledes. Ro, sikkerhet og orden er i hovedsak fokuset hos stadig flere. Det kan være greit nok – hvis politiske myndigheter definerer at det er oppgaven. Da har vi noe å forholde oss til. Da kan vi som ledere ta noe reell valg i forhold til egne grenser.

Hvor går min og din grense? 22 års fartstid for meg i kriminalomsorgen har det vært en kamp for å få budsjettet til å holde. Oppgavene har økt mens driftsbudsjettene har sakket akterut. Dette medfører knallharde prioriteringer. Reduksjon av tjenestemenn på jobb og nedprioritering av programvirksomhet, for å nevne noe, møter en endret fangepopulasjon bestående av økende psykiatri, voldsbruk, rus og en endret holdning mot tjenestemenn. På et eller annet tidspunkt vil ballongen sprekke og vi vil oppleve stygge hendelser som kanskje innebærer tap av liv.

Hvem har da ansvaret? De av oss som har påtatt oss lederansvaret. I forbindelse med situasjonen i Bodø og Tromsø har lokale tillitsvalgte pekt direkte på Justis- og beredskapsministeren. Faremo er gjort personlig ansvarlig dersom noe skulle skje.  Lederansvaret kan aldri være noe annet en personlig. Og Faremo har et overordnet ansvar. Samtidig så er alle ledere, på sitt nivå, personlig ansvarlig for hva organisasjonen gjør og unnlater å gjøre samt for menneskene de er satt til å lede.

Det innebærer at en aksept for å lede i kriminalomsorgen også innebærer en aksept for den situasjonen vi er i til enhver tid.  Når noe skjer, må ledere stå frem og ta ansvaret.  Derfor må ledere jevnlig stiller seg spørsmålet; kan jeg fortsatt være leder i denne virkeligheten? Hvor går grensen for hva som er akseptabelt og forsvarlig? Terskelen er ulike fra leder til leder. Like fullt må grensen defineres. Så lenge vi fortsatt ønsker lederskapet, er vi ansvarlig.

Neste gang vi får en hendelse av alvorlig art i kriminalomsorgen, har jeg en forventning om at lederne tar Arne Pran sine ord i bruk; «det finnes bare en sjef her, og der er meg. Det er jeg som er ansvarlig for hva denne organisasjonen gjør». Da bekrefter man ansvaret. Deretter skal ansvaret utøves. Er vi klare for det?

Hentet fra «Forbundslederens kommentar», juni 2013.

John Kjetil Wang-Hansen, forbundsleder Kriminalomsorgens Lederforbund (KLF)

http://www.klfsiden.no

 

Dette innlegget ble publisert i Integritet, Lederskap, Organisasjon og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s