Nacht und Nebel – refleksjoner etter besøk i Auschwitz – Birkenau


Auswitch 2019

Jeg er kjent med historien til Auschwitz og Birkenau. Gjennom historieundervisning, bilder, film og generell krigshistorie er jeg kjent med hva som foregikk i Nazi-Tysklands dødsleirer. Slikt sett hadde det kanskje ikke vært nødvendig å se disse stedene med egne øyne. Vil et besøk likevel vekke reaksjoner på en måte historiebøkene ikke kan? 16. juli 2019, 74 år etter frigjøringen av nettopp Auschwitz-Birkenau, gikk jeg gjennom den velkjente porten med skiltet «Arbeit macht frei». Jeg kan ikke si at jeg gledet meg. Det blir feil ordbruk. Kanskje mer i retning av forpliktelse.

Det var ikke natt og tåke den dagen. Det var ikke goldt og sølete mellom bygningene og gjerdene. Det var ingen stank av brente lik sammenblandet med stanken av urin, avføring, kropper og klær som aldri ble vasket. Akkurat som om jeg vet hvordan det lukter. Det var varmt og solfylt. Leirene er ryddige, vedlikeholdt med grønne lunger her og der. Fangebrakker og andre brakker lukter ikke lenger. I hvert fall ikke slik det luktet for drøy 70 år siden. Det tror jeg kan sies med stor grad av sikkerhet. En dempet stemning blant de flere hundre som var der på samme tidspunkt som meg. Auschwitz – Birkenau har nå ca 2 millioner besøkende hvert år – og det øker. Det er et museum. Et monument over hvordan samfunn og individ av mennesker kan utøve ondskap som er vanskelig å fatte.

Det var rikelig med tid å reflektere på veien tilbake til Krakow. Turen tok halvannen time. Jeg ble ikke på noen måte ferdig med refleksjonen. Jeg tror at vi aldri skal bli ferdig med de refleksjonene. Det gjør inntrykk å gå gjennom et rom som har tatt liv av tusenvis av mennesker (gasskammeret), inn i tilstøtende rom med to krematorieovner. Det gjør inntrykk å se 2 tonn med kvinnehår bak en glassvegg, hauger med sko og proteser, briller, kofferter, klær. Det gjør inntrykk å bare se størrelsen av leiren Birkenau, organiseringen av infrastrukturen – en perfekt designet industriell drapsmaskin.

Refleksjoner gikk etter hvert i en annen retningen. Hvordan kan samfunn og individ av menneskeheten være i stand til dette? Nazi-Tyskland var på dette tidspunktet i historien Europas, kanskje verdens, mest «opplyste» nasjon. Ingen var kommet lenger innen teknologi, industri, forskning, akademia med mer. Alle kriterier for rasjonalitet og kunnskap var oppfylt. Likevel, med hjelp av sterkt lederskap og dødelig ideologi ble millioner av mennesker drept. Er det utenkelig at dagens moderne samfunn kan finne på noe tilsvarende …? En innskrift et sted i Auschwitz (fant det ikke – men nevnt i museets foldere) av Hitler; «I want to raise a generation of young people devoid of conscience – imperious, relentless, and cruel.» Sitatet er angivelig hentet fra en tale han holdt for Hitlerjugend.

Refleksjonen som gjør mest vondt er imidlertid en annen. Hva slags «ansvar» har jeg, som individ og som medlem av menneskeheten, i dette? Jeg ble riktig nok født 17 år etter krigens slutt så slikt sett burde jeg ikke føle noe direkte «ansvar». Det er lett (og riktig) å sette seg inn i offerrollen når man vandrer rundt på dette stedet. Men hva slags perspektiver får man hvis vi i tillegg setter oss inn i overtrederrollen? Er det i det hele tatt relevant? For, jeg er jo et «godt» menneske – i bunnen? Men hva er et «godt menneske»? Vet vi i det hele tatt hva et menneske er?

Jeg gjorde et tankespill. Jeg plasserte meg selv som 20-åring midt i Nazi-Tyskland i 1940. Hvordan ville jeg forholde meg til det som skjedde? Jeg så for meg tre scenarier. Det første: jeg hadde iført meg den beryktede uniformen og meldt meg til tjeneste for nasjonen. Eller: jeg visste hva som skjedde men vendte ryggen til for å sikre egen velferd, sikkerhet og trygghet. Eller: jeg hadde helt klart oppsøkt Oskar Schindler og hans like for å komme i historiebøkene… Jeg har ikke noe svar å gi for jeg vet ikke. Psykologien og forskning på dette viser imidlertid at det er overveiende sannsynlig at vi fort kan havne i den første kategorien. Det er skremmende og bør medføre at vi bevisst konfronterer denne siden i oss uansett hvor vondt og vanskelig det er.

Jeg registrerer og anerkjenner den mørke siden. Illvilje, fordømmelse, hat, løgn … de dukker opp fra tid til annen gjennom livet, i tankene. Bare et lite øyeblikk – før de blir rasjonalisert og stuet bort. Kanskje, og forhåpentligvis, så er de gode sidene de dominerende og sterkeste. Like fullt så lurer de bak der, i skyggen, i mørket og tåken hvor de ikke er så lett å få øye på.

En titt i kommentarfelter på sosiale media bekrefter for meg i stor grad dette mørket; Illvilje, fordømmelse, hat, marginalisering, demonisering …  i den offentlig debatten – fra «folk flest» og hele veien opp. En illevarslende tendens i det offentlige ordskiftet. Jeg synes å se dette i Europa og den vestlige verden, ja kanskje hele verden.

Er vi på vei ned den glatte skråningen? Hvis vi mener at vi sitter med «sannheten» kan vi raskt få følelsen av å være overlegen andre. Da er det lett å karikere andre, skape stereotyper, som igjen kan føre til marginalisering, undertrykkelse, misbruk, vold og tilslutt folkemord. Hvor langt ned i skråningen har vi kommet  i 2019?

En annen innskrift i Auschwitz var (veldig fritt gjengitt) «lærer vi ikke av historien så vil den gjenta seg». Så hvordan lærer vi? Jeg må begynne med meg selv. Først, viljen til å konfronterer «nacht und nebel» i eget hjerte. Jeg må møte subjektet enkeltmenneske, ikke «et medlem av en gruppe». I dette må det ligge en grunnleggende aksept for menneskets urokkelige og ukrenkelig egenverdi som ikke kan være definert av et annet menneske. Da kan jeg kanskje spille min rolle i familien, lokalsamfunnet, landet og i verden og gjøre en forskjell til det beste for andre og meg selv.

Monumentet Auschwitz – Birkenau er en grufull historie om menneskehetens ytterste ondskap. Men det er også historien om deg og meg. Er vi villig til å lære?

John Kjetil Wang-Hansen, juli 2019

Scientisme – tanken om at vitenskap er den eneste veien til kunnskap


pexels-photo-1047920Har du noen gang hørt noen sagt «dette må du bevise vitenskapelig (for at jeg skal tro på det)». Eller «jeg tror ikke på noe før det er bevist». Videre leser jeg ofte i media at «forskning har vist …». I noen intellektuelle miljøer sier man sågar at vitenskapen (naturvitenskapen) er den endelige eller ultimate kilde for kunnskap. Bak disse følelsene ligger det en overbevisning kalt scientisme (scientism på engelsk). Denne holdning kan også uttrykkes slik; hvis jeg ikke kan se det, høre det eller føle det så eksisterer det ikke. En slik holdning løfter vitenskapen til en nærmest religiøs hengivenhet kjent som nettopp scientisme.

Scientisme er overbevisningen om at vi kun skal ha tillit til det som kan bevises vitenskapelig (empirisk), at vitenskapen er den eneste kilden til kunnskap og sannhet.

Jeg sliter med å akseptere en slik overbevisning. Først er det dette ordet «bevis» – eller evidens. Hva er et bevis? Jeg tok meg tiden til å finne ut hva som faktisk ligger i begrepet. Jeg fant fort ut at det er liten konsensus der ute om hva bevis faktisk er. Dersom vi snakker om naturvitenskap, vitenskapelig metode (empiri), så er det slik jeg har forstått det en naturalistisk tilnærming til evidens det er snakk om. Den vitenskapelige metode fungerer i et naturalistisk verdensbilde; alt som eksisterer er fysisk eller naturlig. Et grunnleggende premiss er at det ikke finnes noe overnaturlig eller metafysiske størrelser i universet.

Uttrykket «jeg tror ikke på noe før det kan bevises» er derfor for meg problematisk på flere nivå. Ofte så kommer uttrykket i forbindelse med den tilliten religiøse har til at det finnes en metafysisk førsteårsak (Gud) til universets tilblivelse. Det at mange faktisk mener at vitenskapelig metode skal legges til grunn for å kunne bevise størrelser eller ting som metoden i utgangspunktet ikke er laget for blir for meg et paradoks.

Det er som sagt liten enighet om hva begrepet «bevis» faktisk betyr eller hvordan det defineres. Sant nok så har vi det vi kaller empirisk bevis /evidens; Vi kan eksempelvis si at vann fryser til is når temperaturen når et bestemt punkt vi kaller 0 grader Celsius. Eller at vann blir til vanndamp ved ca 100 grader C. Dette kan vi demonstrere gjennom gjentatte forsøk og dermed konstatere (bevise) at hypotesen er rett – og dermed blir fakta. Men hvordan beviser vi med empiri påstander om historiske hendelser som skjedde for 300 år siden som fakta? Hvordan empirisk bevise moralske verdier eller hvorfor menneskerettigheter er viktige eller at de objektivt (gjelder for alle) sett finnes? Poenget jeg prøver å få frem her, er at det meste vi har tillit (tro på) til her i livet, kan ikke empirisk eller matematisk bevises men er trossprang enten du tror på en Gud som skaper av universet eller ikke.

Scientismen utelukker pr definisjon alt som ikke kan empirisk eller matematisk bevises, noe som dermed gjør filosofien overflødig. Friedrich Nietzsches berømte uttrykk «Gud er død» (1889) ble i 2010 avløst og videreført av Stephen Hawking i boken «The Grand Design» da Hawking proklamerte at «filosofien er død». Igjen står en tilnærmet dogmatisk overbevisning kalt scientisme.

La det være helt klart at jeg ikke er motstander av vitenskap. Det er ingen tvil om at vitenskap er en fantastisk måte å både finne fakta om og kunnskap om den naturlige verden. Men er vitenskapen den eneste og endelige kilde til sannhet? Det er mange som hevder og oppfører seg som om vitenskap er den eneste kilden til kunnskap og sannhet. Her er noen få eksempler på dette;

«Uansett kunnskap som er oppnåelig, må oppnås ved vitenskapelige metoder; og hva vitenskapen ikke kan oppdage, kan mennesket ikke vite. » – Bertrand Russell (Religion and Science)

«»Tradisjonelt er dette spørsmål for filosofien, men filosofien er død. Filosofien har ikke holdt tritt med den moderne utviklingen innen vitenskap, særlig fysikk. Forskere har blitt bærere av oppdagelsesfakkelen i vår søken etter kunnskap. «–Stephen Hawking (The Grand Design)

«Vitenskap, som det eneste som er sannheten.» – Richard Lewontin (The New York Review of Books 1.9.97)

Det er mange utfordringer med scientismen. For det første opplever jeg scientisme for restriktiv. Dersom vitenskap er eneste kilde og avsluttende sannhets- og kunnskapsmegler må store felt og områder innenfor kunnskap og sannhet som vi i dag tar for å være legitime kunnskap og sannhetskrav forlates. Dersom vitenskap er den eneste kilden for sannhet må vi forlate historisk kunnskap, logisk sannhet, moralsk sannhet og estetiske sannheter – for å nevne noen. Enhver kunnskapsteori (som scientisme) som ekskluderer disse åpenbare sannhetens veier må forlate seg selv før vi forlater disse sannhetene.

For det andre opplever jeg at scientisme er selvmotsigende. Hvis kunnskapens og sannhetens eneste kilde er vitenskapen da er påstanden «kunnskapens og sannhetens eneste kilde er vitenskap» verken sann eller kjennbar. Påstanden kan i seg selv ikke bevises empirisk.

Vitenskapen er en flott og edel disiplin. Vi oppnår mye kunnskap og sannhet gjennom vitenskapen og vi vil fortsette å gjøre dette i fremtiden. Samtidig så bør vi vokte oss vel for å tro at den er den eneste kilden til kunnskap og sannhet. Denne holdningen er både uberettiget, villedende og selvmotsigende.

“Has anyone provided proof of God’s inexistence? Not even close. Has quantum cosmology explained the emergence of the universe or why it is here? Not even close. Have our sciences explained why our universe seems to be fine-tuned to allow for the existence of life? Not even close. Are physicists and biologists willing to believe in anything so long as it is not religious thought? Close enough. Has rationalism and moral thought provided us with an understanding of what is good, what is right, and what is moral? Not close enough. Has secularism in the terrible 20th century been a force for good? Not even close, to being close. Is there a narrow and oppressive orthodoxy in the sciences? Close enough. Does anything in the sciences or their philosophy justify the claim that religious belief is irrational? Not even in the ball park. Is scientific atheism a frivolous exercise in intellectual contempt? Dead on.”

― David Berlinski, The Devil’s Delusion: Atheism and Its Scientific Pretensions

John Kjetil

Juli 2018