Mannen i speilet.


The man in the mirror
The man in the mirror

Det er en gang blitt sagt; «vis meg en leder, så skal jeg fortelle deg hva slags organisasjon det er. Vis meg en organisasjon så skal jeg fortelle deg hva slags leder det er.» Jeg tror ordspillet har noe for seg. Den første personen vi må ha fokus på i lederskapet er oss selv. Lederutvikling er for meg lederskapsbevisstgjøring; bevisstgjøre den enkelte leder om egne ferdigheter og egenskaper. Ledere må først og fremst se seg selv i speilet før de retter blikket over massene.

Michael Jackson har en melodi; «Man in the Mirror»; jeg starter med mannen i speilet, jeg bar ham om å endre seg. Og ingen melding har vært mer tydelig, hvis du ønsker å gjøre verden til en bedre plass. Kikk på deg selv, for så å gjøre en endring(fritt oversatt).

Ledere med et rikt lederskap (stor grad av påvirkning og innflytelse uavhengig av stilling eller posisjon) er ofte mennesker preget av modenhet og selvinnsikt. Ut fra dette skulle vi kanskje tro at det da handler om godt voksne og erfarne ledere. Men jeg har opplevde at en leder på 30 år kan inneha stor grad av modenhet og selvinnsikt. Jeg har også opplevd ledere på 45-50 år som ikke innehar disse egenskapene. Visdomsordet om at visdom og klokskap kommer med alderen stemmer ikke alltid. Ofte kommer alderen helt alene…

Det er viktig å evaluerer den personen vi ser i speilet. Hvis vår selvoppfattelse er forvrengt vil våre forsøk på å påvirke andre bli malplassert og kanskje manipulativt. Den første personen jeg må kjenne er meg selv. Dette skaper nødvendig selvbevissthet.  Det er alltid startpunktet. Roller, systemer og ferdigheter vil aldri kunne erstatte dette fullt ut. Den dagen vi tar på oss lederskapets kappe, mister vi retten til å tenke på oss selv. Ledere som forstår at fokuset må være på organisasjonen og menneskene de er satt til å lede, ikke seg selv, har en grunnleggende forståelse av egen identitet. Hvem er jeg, hvor skal jeg og hva er det som gir meg verdi. Når identiteten er knyttet til andre menneskers forventninger i stede for et grunnleggende og varig etisk fundament, vil vår selvoppfattelse fort bli forvrengt. Hvem er mannen eller kvinnen i speilet?

Den første personen jeg må komme overens med er meg selv. Dette vil føre til sunt selvbilde. Dersom vi hele tiden tenker negativt om oss selv vil vi alltid søke anerkjennelse fra andre – hente ut verdi. Hvis vi motsatt fall preges av et positivt bilde av oss selv, vil det bringe frem trygghet nok til å tilføre de samme menneskene verdi. Det er først når vi er trygge på oss selv at vi kan projiserer energi og tid over på andre mennesker, ikke minst våre medarbeidere.

Den første personen jeg må endre, er meg selv. Det virker nok ganske selvsagt. De av oss som har prøvd å endre andre mennesker har nok erfart at suksessraten er ganske liten. Årsaken til at jeg nevner det selvsagte, er det faktum at svært mange mennesker prøver å endre andre først – i stedet for å ha fokuset på seg selv. Det å endre seg selv er ikke lett. Viljestyrke og selvdisiplin tar oss gjerne et stykke på veien, men ofte så varer det sjelden over tid. Min erfaring er at endring ofte skjer når ting gjør så vondt at vi ikke har noe valg. For elleve år siden møtte jeg den berømte «veggen». Smaken på angst og depresjon gjorde vondt. Det var ikke andre alternativer enn å rydde opp i sjelens verktøykasse; hva skal jeg ta vare på og hva skal kastes på verdimessige søppeldynga. Denne holdning baner veien for selvforbedring. «Alle tenker på å endre verden men ingen tenker på å endre seg selv» sa Leo Tolstoy.

Leo Tolstoy

Den første personen som skaper trøbbel for meg er meg selv. Det å innrømme denne sannheten skaper ærlighet overfor oss selv. Vi vinner aldri når vi deltar og spiller «skylde på» leken, vi oppnår kun det andre opplever som klaging. Kynikerne og klagerne drar ned moralen til alle som er rundt dem. Apostelen Paulus sa; jeg vet hva som er rett handling og hva som er gal handling. Likevel finner jeg meg stadig at jeg gjør det som er galt selv om jeg så gjerne vil gjøre det rette (veldig fritt sitert). Jeg tror de fleste av oss nikker gjenkjennende til dette. Jeg torpederer mine egne planer og mål i langt større grad enn hva andre gjør. Vi mennesker har en tendens til å gjøre to ting når vi blir «avslørt»; vi «gjemmer oss» (psykologiske forsvarsmekanismer) og vi skylder på andre. Er dette å være et ansvarlig menneske og leder? Selvfølgelig ikke.

Så når vi ser oss selv i speilet, noe de fleste av oss gjør hver dag i en eller annen sammenheng, kan det være lurt å stille seg selv noen spørsmål.

For det første; hvordan ønsker jeg at fremtiden skal se ut? Vi mennesker tenker i bilder. Vi visualiserer ting og skaper visjoner for oss selv og andre. En visjon er et klart bilde du forhåpentligvis har i hodet på hvordan ting bør være i tiden som kommer. Visjonen assosieres med en visuell realitet, et portrett av en foretrukket fremtid. Bildet er innvendig og personlig. Du vil kun være i stand til å oppnå visjonen dersom den er malt på hjernens lerret. Vi må definere drømmen klart og overbevisende før vi jager etter den. Michael Hyatt observerte: «Hvis visjonen ikke er klar, vil ingen strategi virke og det blir umulig å prioritere riktig»». De fleste mennesker hopper over det å klargjøre visjonen for seg og andre selv med det resultat at drømmen forblir utydelig og uspesifikk. Resultatet er at de aldri vil nå den. En leder uten en visjon er ingen leder. Mennesker følger først visjonen, før de følger lederen.

For det andre; vi må ha en plan. Hvordan skal jeg bevege meg mot visjonen og fremtiden. Mennesker som opplever sin visjon materialisert er mennesker som har lagt konkrete planer. Disse planene involverer tilhengere, ressurser samt oppgradering av egenskaper og ferdigheter. Det er en vel kjent at en systematisk tilnærming gjennom bruk av delmål, milepæler og kartlegging av utviklingen er et godt verktøy. En god strategi inspirerer til handling. Ledere er aldri fornøyd med status quo; de er hele tiden på vei fra A til B til C.

For det tredje; bruker jeg tiden min fornuftig? Dette handler om prioriteringer. Tid kan ikke bli styrt eller kontrollert. Den marsjerer videre uansett hva du gjør. Alle har fått utlevert det samme antall minutter og timer hver dag. Ingen – uansett hvor smart man er – kan spare minutter fra en dag til en annen. Men mennesker sier ofte at de må prøve å «finne tid». De må slutte å lete. Det finnes ingen ekstra minutter slengt et sted. Siden du ikke kan styre tiden, hva kan du gjøre? Du kan styre deg selv! Ingenting skiller suksessfulle mennesker fra det motsatte mer enn bruken av tiden. Suksessfulle mennesker forstår at tid er den mest verdifulle handelsvare på jorden. Resultatet av denne erkjennelsen er at de vet hvor tiden blir brukt. De analyserer kontinuerlig hvordan de bruker tiden og spør seg selv; får jeg det beste ut av min tid?

Jeg bruker tekniske hjelpemidler som PC, nettbrett og smartelefon men jeg har ikke kastet den gode gamle 7de sansen i papir. Den daglige rutinen starter med å åpne denne, legge den på kontorpulten og få en visuell oversikt. Jeg har både blyant og penn. De aller fleste av oss fyller kalenderen med ting som skal gjøres. Jeg gjør også det. De fleste av oss tenker ikke på å fylle opp med ting som utvikler oss. Det er det første som føres opp i min kalender. Og det skrives inn med blekk. Alt annet skrives med blyant; disse tingene kan endres, fjernes eller omplasseres. Alt som skrives i blekk endres ikke. Sett av tid til deg selv og egen utvikling. Slik ting kan være; skriving, lesing, fysisk helse, psykisk helse – fastpunkter du ikke fraviker. Det behøver ikke være mye tid på hver, men gjør det hver dag. Selv det største treet i hagen din vil falle til slutt, selv om du bare gir det 5 hugg med øksen hver dag. Vi overvurderer alltid det vi får gjort på en dag og undervurderer det vi får gjort over lang tid.

Jeg starter med mannen i speilet, jeg bar ham om å endre seg. Og ingen melding har vært mer tydelig, hvis du ønsker å gjøre verden til en bedre plass. Kikk på deg selv, for så å gjøre en endring.

Godt lederskap – og fortsatt god sommer!

John Kjetil Wang-Hansen, juli 2015

Visjonens kraft


visjon«En visjon er et klart bilde av fremtiden, som skaper entusiasme hos organisasjonens medlemmer»

Jeg har stor tro på visjoner. Lederskapet og visjonen er uløselig knyttet til hverandre. Likevel er min erfaring at mange ledere og organisasjoner har et lite avklart forhold til hva en visjon er. Det skyldes ofte at vi ikke har klart for oss hva en visjon er og hvordan den kan påvirke organisasjonens retning og måloppnåelse. Når jeg jobber med lederskaps- og arbeidsmiljøutvikling i ulike typer organisasjoner, spør jeg alltid etter visjonen – og kjerneverdiene. Disse henger sammen. Noen finner frem og blåser støv av (bokstavelig talt) noen dokumenter fra en «kick-off» samling flere år tilbake. En god lakmus-test på om en organisasjon har en velfungerende visjon, er å spørre ansatte og ledere om hvordan den lyder…

Når «visjonen» blir presentert, er det ofte noe helt annet enn en visjon som blir lagt frem. Korte slagord og intetsigende floskler som ingen har noe reelt forhold til. Hva er en visjon? En visjon er et klart bilde av fremtiden, som skaper entusiasme hos organisasjonens medlemmer. Visjonen skal med andre ord skape et konkret bilde av en realitet vi strekker oss mot, samtidig som den skaper begeistring og entusiasme hos medarbeiderne våre.

Visjonens potente kraft

Visjonen bestemmer teamets retning. Når en leder kommuniserer en visjon klart og smittsomt skaper dette tillit hos medarbeiderne fordi de vet hvor de skal og hvorfor det er viktig å komme dit. Suksessfull kommunikasjon av en visjon krever imidlertid både en emosjonell og logisk innpakning. Det er viktig «å treffe» medarbeiderne både emosjonelt og rasjonelt. Hva kreves så for å kommunisere en visjon emosjonelt?

En visjon må alltid være troverdig. En leders handlinger snakker alltid høyere enn lederens ord. Min erfaring er at ordene tar adskillig større plass enn handling hos mange ledere. Ikke minst gjelder dette en visjon. Mange har en visjon nedfelt på papiret. Men svært ofte blir papiret liggende i en skuff. En visjon er kun et verktøy når det blir brukt. Ledere må alltid gå først og gi mest i forhold til visjonen. Eksempelets makt. Visjonen må leves – akkurat som teamets kjerneverdier. Når startet du ledermøtet sist med gjennomgang av visjonen og kjerneverdiene?

Jeg snakker ofte om lederens fem ingredienser. En av dem er lidenskap og entusiasme. En visjon må alltid fremføres med entusiasme. Hvis vi selv ikke tror på visjonen, vil vi heller ikke være i stand til å formidle den kraftfullt. Visjonen forteller hvor vi skal og hvorfor. Visjonen er organisasjonens proklamerte eksistensberettigelse. Imidlertid så hjelper det lite med entusiasme knyttet til visjonen hvis du ikke greier å bevege medarbeiderne emosjonelt. Min erfaring er at mennesker først trykker lederen til sitt bryst før de tar i mot visjonen. Hvis vi som ledere mangler tillit som et resultat av manglende troverdighet, vil de heller ikke ta i mot en visjon. De vil i det hele tatt ikke ta i mot særlig mye fra lederen dersom tillit er fraværende. Vi må i forkant ha skapt gode relasjoner og troverdighet, noe vi gjør gjennom å tjene og tilføre verdi. Som John C Maxwell sa; folk bryr seg ikke om hvor mye du kan før de vet hvor mye du bryr deg.

En visjon må også appellere til det rasjonelle og logiske. Det er avgjørende viktig at vi har en realistisk forståelse av dagens situasjon. En av de viktigste egenskapene ledere har, er å definere den brutale virkeligheten, som Jim Collins sier. Hvis virkelighetens faktum ikke harmonerer i organisasjonen, vil en flott visjon virke mot sin hensikt. Noen ledere kommuniserer morgensdagens visjon for å dekke over det faktum at de ikke ivaretar dagens situasjon på en god måte. Medarbeiderne våre ser dette umiddelbart. Som ledere må vi konfrontere realitetene, hvis vi ikke er ærlige om organisasjonens gjeldende omstendigheter, hvordan kan vi da forvente at de har tro på vår plan for fremtiden?

Core-Values1

Visjonen og strategi

Bakenfor visjonen må vi ha en fornuftig strategi. Strategien og planen må være slik at den kan formidles klart og konsist. Medarbeiderne våre må vite hvor vi er på vei før de fullt ut kan akseptere sitt ansvar for å komme dit. Alt for ofte så kommer visjonene alene, uten en god plan. En viktig del av denne planen er at den er rotfestet til organisasjonens ledere og påvirkere. De viktigste påvirkerne er nødvendigvis ikke de formelle lederne. I mine to første år som områdesjef i Heimevernet tilbake på midten av nitti-tallet, var jeg den formelle lederen men ikke den reelle. Det reelle lederskapet lå hos to ringrever blant befalet. Hver gang jeg ønsket å formidle visjoner, mål og verdier, lærte jeg raskt å ta det gjennom disse to først. Dersom jeg fikk aksept hos dem, var saken grei. I to år ledet jeg gjennom to andre ledere … før mitt eget lederskap ble akseptert blant resten av befalet. Det er ikke uten grunn at jeg er overbevist om at lederskap utelukkende handler om påvirkning og innflytelse. Lederskapet vårt handler i kjernen ikke om posisjon, men snarere de disposisjoner vi gjør i posisjonen.

Visjonens utvikling

En visjon utvikler seg gjennom å nå flere mindre målsettinger. Visjonen skal imidlertid vær «uoppnåelig» samtidig som den er realistisk nok til å strekke seg etter. Nettopp derfor er det utfordrende å finne en god visjon. Visjonen skal ikke endres hvert år. Visjon og kjerneverdier går hånd i hånd, og endres sjelden. Mål og strategier, derimot, endrer seg men da innenfor rammen av visjonens og verdienes målsettinger. Akkurat dette ser vi hos organisasjoner vi kan betegne som fremragende over flere ti-år. Når vi når våre delmål bør det feieres. Vi feirer egentlig for lite! Under feiringen av måloppnåelse, gå igjennom de verdier og prinsipper som ledet til seieren. Ved å gjøre dette, forsterker vi den adferden som er nødvendig for å kunne oppnå det store målet – og kanskje visjonen.

I motsatt fall, når nederlagene kommer, er det like viktig å anerkjenne nederlaget. I stedet for å feie det under teppet og bagatelliserer dem, må vi sette navn på hva som gikk galt. Det er fort gjort å lete etter syndebukker. I organisasjoner preget av utrygghet og lite synlig lederskap, er det ofte det som skjer først. Vi er preget av «syndebukk-kulturen» i samfunnet. Når feilen eller nederlaget er et faktum, reparere feilen først! Ansvarsfordeling tar vi etterpå. Nederlaget må analyseres, og vi må være ærlig – ofte i en «bukken og havresekken» situasjon. Erkjenne og definere nederlaget, for så å kommunisere hvordan vi kan gå videre mot målet på en bedre måte.

Den emosjonelle overføringen av visjonen er avhengig av timing. Den strategiske overføringen av visjonen tar tid. Mennesker trenger ofte tid til å tenke over ideer og nye utfordringer, for å kunne få hodet rundt disse. Dette avgjør om medarbeiderne går med på å rette blikket fremover – mot visjonen og det forjettede land!

Dette bør du tenke på;

  • Har du og din en god visjon?
  • Har organisasjonen omforente og uttalte kjerneverdier?
  • Et hvert møte i organisasjonen starter alltid med gjennomgang av visjonen og verdiene.

Godt lederskap!

John Kjetil Wang-Hansen

August 2014

 

Først HVEM – så HVA…


Rett person på rett plassMange organisasjoner bruker klisjeen ”menneskene er vår viktigste ressurs”. Men alt for ofte harmonerer ikke de uttalte visjoner og handlinger med hverdagen. Vårt fokus i forhold til ansettelse av nye medarbeidere er HVA som skal gjøres – ikke HVEM som skal gjøre det.  Organisasjoner som fremstår som fremragende har alltid et motsatt fokus; først HVEM – så HVA.

Når en organisasjon først har rett person om bord, forsvinner i stort utfordringene knyttet til motivasjon og styring av denne medarbeideren. De rette medarbeiderne trenger ikke sterk kontroll og styring – de vil være selvmotivert av den indre motivasjonen til å produsere de beste resultatene og det å være en del av noe fremragende. Paradokset er imidlertid at middelmådige organisasjoner drar fremragende mennesker ned til sitt nivå.

Dersom organisasjonen har feil person i sin organisasjon spiller det ingen rolle om vi finner den riktige retningen, vi vil fortsatt ikke ha en fremragende organisasjon. Fremragende visjoner og målsettinger uten fremragende medarbeidere og fremragende ledere er irrelevant.

Hvorfor er det så viktig å ha de rette menneskene om bord? Offentlig sektor, like privat sektor, har de siste årene vært opptatt av hvordan vi kan GJØRE nye ting. Stadig nye ting, prosjekter, hvordan kan vi implementere ny teknologi med mer, er hverdagen for mange organisasjoner. Mantraet kan beskrives slik; ”raskere, bedre, billigere”.  Nå ser vi imidlertid en ny retning i samfunnet. Det blir stadig mindre fokus på hva vi kan gjøre og mer fokus på hva vi kan bli! Det nye mantraet blir ”endring, læring, lederskap”.  Legg merke til det fundamentale skiftet fra ”ting” til ”mennesker”. Dagens fremragende organisasjoner konkurrerer basert på styrken av sine relasjoner.

Forskjellen på privat og offentlig sektor i forhold til perspektivet ”rett person på rett plass i organisasjonen” ligger i de ulike rammefaktorene som preger sektorene. I offentlig sektor er det adskillig vanskeligere å få de rette menneskene om bord og feil mennesker over bord på en systematisk måte. Offentlig sektor representerer ofte et stort, tungt og upraktisk system hvor ingen mennesker egentlig har makt til å utføre noe særskilt. Spesielt i forhold til utvelgelse og oppsigelse av stab. Det som kompliserer (særlig offentlig sektor) er sterke ansettelsesforhold, lave lønninger sammenliknet med privat sektor, få insentiver, sterke fagforeninger og organisasjonens størrelse og kompleksitet. Alle disse forholdene må i seg selv ikke være kompliserende og begrensende – det kan være styrker, men kun hvis fokuset er utvikling og klar forståelse for hva som må til.

Nettopp i forhold til dette er argumentasjonen om at ”lite er best” den beste for å kunne gå fra god til fremragende.  Dette er motsatsen til offentlig sektors tankegang i dag; større enheter som skal tilby de samme tjenestene for en billigere penge. Hvorfor ”mindre er bedre” i forhold til å skape en fremragende offentlig sektor handler om fokus – man kan ikke ”prioritere alt” og bli like god på alt. Kvantitet og kvalitet går kun sammen når rammefaktorene er tilpasset dette.

Lønns- og kompensasjonsnivået vil alltid spille en rolle i forhold til produktivitet. Samtidig så er dette overvurdert. Forskning viser at hvordan medarbeidere kompenseres spiller liten rolle for produktiviteten.  Betal en medarbeider en rettferdig daglønn for ett rettferdig dagsarbeid så er penger ikke lenger et tema. Medarbeidere og ledere som primært er motivert av pengene – send dem til konkurrenten. Hensikten med et kompensasjonssystem (lønn) må ikke være å frembringe RETT handling fra FEIL personer, men for å få de RETTE menneskene om bord i organisasjonen i utgangspunktet – og beholde dem.

John Kjetil Wang-Hansen

Mars 2014

Kilde: «Good to great» – J Collins

Er du stolt…?


 

Pride

Når du tenker på ordet stolthet, opplever du ordet negativt eller positivt? Det finnes åpenbart mange positive betydninger av stolthet. Det er bra å ta stolthet i arbeidet sitt. Vi liker det når noen forteller oss at de er stolt av oss. Disse utrykkene kommuniserer en positiv stolthet; verdighet, respekt og ære, trekk vi alle kan omfavne.

Men stolthet er ikke alltid noe positivt. Stolthet kan også bety innbilskhet, arroganse eller overlegenhet. En slik type stolthet baseres på selvsentrerthet og er destruktivt.

Selvsentrert stolthet er spesielt destruktivt i forhold til relasjoner. Årsaken er at motsatsen til kjærlighet ikke er hat, som mange tror, men mer å være selvsentrert. Forfatteren C.S. Lewis hadde dette å si om stolthet;

«Poenget er at enhver persons stolthet konkurrerer med alle andres stolthet. Fordi jeg ønsket å være selskapets midtpunkt ble jeg så irritert på at en annen som var selskapets midtpunkt… Det som du må forstå er at stolthet er konkurransedyktig i sin natur, mens de andre verktøyene er konkurransedyktige bare ved tilfeldighet.»

Stolthet henter ikke ut noe nytelse av å ha noe, kun ut av å ha mer av det samme som naboen din har. Vi sier at mennesker er stolte av å være rikere, smartere eller penere enn andre. Hvis alle ble like rike, smarte og pene, vil det ikke være noe å være stolt over. Det er sammenlikningen som gjør deg stolt; nytelsen er å være hevet over resten.

Så hvordan kan vi løse problemet med stolthet. Det finnes noen metoder vi kan benytte for å motvirke vår tendens mot selvsentrerthet.

For det første må vi kunne gjenkjenne og innrømme vår stolthet. C.S. Lewis sa følgende om å innse stolthet; «Hvis noen ønsker å tilegne seg ydmykhet, kan jeg forklare ham det første steget. Hvilket er å innse at man er stolt. Og det er intet lite steg. Og ingenting kan gjøres før vi innser det. Hvis du tror at du ikke er innbilsk, da er du virkelig innbilsk.» Vi kan ikke løse et problem vi ikke er klar over eksisterer.

Vi må kunne uttrykke vår takknemlighet. Henry Ward Beecher sa; «En stolt mann er sjelden en takknemlig mann, han tror aldri at han får det han fortjener». Det er noe med å si «tusen takk» som tar fokuset vekk fra oss selv og legger det heller på de velsignelser vi mottar og menneskene som velsigner oss.

Ydmykhet som følge av takknemlighet fører oss inn i tjenerskap. Et menneske som virkelig er stor (på innsiden) er alltid villig til å være liten. Men stolthet sloss mot tjenerskapet fordi en stolt person krever å bli tjent. Det å tjene andre krever at vi fokuserer på de andres behov i stedet for våre egne. Videre så minner dette oss om at vi er en del av noe som er større enn oss selv.

Mennesker som ikke tar seg selv så høytidelig og som evner å le av seg selv gir oss andre en fribillett. Et gammelt ordtak går slik; «velsignet er de som ler av seg selv, for de vil aldri slutte å bli underholdt». Når vi begynner å se etter det morsomme i vår atferd og situasjon, så finner vi det overalt. Stolte mennesker tar seg selv altfor høytidelig. Ved å kunne le av seg selv, vil vi etter hvert se hvor absurde vi alle kan være til tider.

Hvis stolthet drar deg mot å utøve med fortreffelighet, gjøre ditt beste og finne glede i andres prestasjoner og oppnåelser, vil det høyst sannsynlig hjelpe deg å bli en bedre leder. Men hvis det finnes bare litt konkurranse eller selvpromotering i dette vil det sannsynligvis ha en negativ effekt på våre relasjoner. Det kan skade både livet ditt og lederskapet ditt.

John Kjetil Wang-Hansen / januar 2014

Kilde: Leadership Wired – John C Maxwell

Ledere er sitt eget råmateriale….


Dyktige fagfolk blir ikke nødvendigvis dyktige ledere. I forlengelsen av dette ser jeg også at dyktige managere (administratorer) ikke nødvendigvis er dyktige ledere, men jeg har ennå til gode å møte dyktige ledere som ikke har vært gode administratorer.  Hvorvidt det er genetisk betinget – at den fødte ledere finnes, er avhengig av hva vi legger i begrepet ”en god leder”. Jeg mener at begrepet ”god” eller ”dårlig” ikke bør brukes i forhold til en leder.  Et menneske kan oppleve en leder som god, en annen den samme lederen som dårlig.

Ledere har etter mitt syn et ”fattig” eller ”rikt” lederskap – som utøves i en lederrolle. Det fordi lederskapet (og som kanskje kan komme inn under begrepet genetisk betinget) til hver enkelt av oss handler på evne til positiv påvirkning og innflytelse på andre mennesker. Påvirkning – og dermed økt innflytelse på andre, handler blant annet om ferdigheter og kompetanse – men særlig om enkeltmenneskets verdier, holdninger og menneskesyn.  I og med at lederskapet er innflytelse, så er lederskapet gripbart for alle mennesker. Det kan læres. Så er det også slik at noen synes å ha mer av dette med seg i ryggsekken enn andre.

Alle ledere er sitt eget råmateriale. Jeg vil hevde at flere ledere er blitt ”laget” ut i fra tilfeldigheter, omstendigheter, ren og skjær innsats og vilje … mer enn alle lederkurs lagt sammen. Å utvikle karakter og visjon er måten ledere skaper seg selv… Ledere skaper seg selv gjennom en serie av konkrete valg – basert på egeninnsikt, erkjennelse og ærlighet.

http://www.aftenposten.no/jobb/–Dyktige-fagfolk-blir-ikke-ndvendigvis-dyktige-ledere-6713051.html