Tenk selv!

The truth is out there!

Jeg tror jeg må ha fem hjerner! Hjertesukket kom fra min 14 år gamle datter. Uttalelsen var av en slik art at oppfølgingsspørsmål fra min side var på sin plass. Så hun fortsatte; jeg tenker på så mye, pappa. Ting som universets begynnelse, hva døden er, hvorfor er vi her – egentlig. Og så tar det ene det andre – går liksom fra en hjerne til en annen. Jeg trenger flere hjerner!

Min datter er filosofisk anlagt. På en positiv måte. Hennes spørsmål rundt universets opprinnelse, meningen med livet med mer, har et positivt fortegn. Spørsmålene stilles ikke ut i fra frykt eller redsel men av ren nysgjerrighet. Det er positivt, sett fra mitt ståsted. Positivt fordi jeg opplever at alt for mange mennesker er likeglade – nesten nummen i forhold til disse store spørsmål. Derfor er det gledelig at et såpass ungt menneske allerede nå stiller seg disse spørsmålene, spørsmålene jeg tror alle mennesker på et eller annet tidspunkt i livet stiller seg.

Hun berørte tre av fire grunnleggende spørsmål i sitt hjertesukk; opprinnelse (universets begynnelse), betydning (hvorfor er vi her) og skjebnen (hvor ender vi opp). Det fjerde spørsmålet som hun ikke berørte knyttes til moral (hvordan skille mellom rett og galt). Dette er spørsmål menneskeheten har jaktet svaret på siden tidenes morgen. Det er «sannheter» vi ønsker svar på. Mennesket er på jakt etter sannhet. Vi har alle «truth claims».

Som introteksten på X-files-serien fra midten av -90 tallet sa; The truth is out there! Siden mennesket fortsatt jakter på svarene på disse spørsmålene betyr det at sannheten ikke er funnet. Det betyr imidlertid ikke at sannheten ikke finnes.

Jeg forstår godt min datters frustrasjon og usikkerhet. Hun vokser opp i en kultur og tid hvor vi blir fortalt at vi selv må finne meningen med livet (og alle andre grunnleggende svar) i oss selv. Fra å være et postmodernistisk samfunn har vi blitt et post-sannhets samfunn, hvor individuelle følelser og preferanser er viktigere enn sannhet. Ikke at sannhet ikke finnes, men at følelser og preferanser er viktigere. Et samfunn hvor det ikke lenger er noen absolutter (med unntak av det absolutte utsagnet om at det ikke finnes noen absolutter …) og hvor «du har din sannhet og jeg har min».

Om vi snakker om Stalin eller Elvis, religiøs eller ikke-religiøs så har alle et verdensbilde. Det betyr ikke at alle er bevisst sitt verdensbilde. Ofte opplever jeg det motsatte. Et verdensbilde tilbyr i hovedsak svar på de nevnte helt nødvendige spørsmål; opprinnelse, betydning, moral og skjebnen. Videre så må svarene på disse spørsmålene være tilsvarende sanne i forhold til konkrete spørsmål. Alle svarene sammen må være sammenhengende.

Sannhetens tre tester må så anvendes på ethvert verdensbilde. Disse er; logisk konsistens, empirisk tilstrekkelighet og erfaringsmessig relevans. Ved anvendelse av disse testene så er det kristne budskapet fullstendig unikt og møter kravene i forhold til Sannhet. Det er en påstand som krever forklaring og argumentasjon selvfølgelig. Det vil jeg også skrive om etter hvert i andre sammenhenger. Mitt verdensbilde er altså formet av det Judeo-kristne forståelse av universets tilblivelse.

Utgangspunktet for meg ble etter hvert følgende spørsmålsstilling; er universet vi ser i dag resultatet av ingenting (Big Bang) eller finnes det en intelligent førsteårsak bak det hele (en Big-banger)? Hva er mest sannsynlig? Svaret(ene) på dette fordrer at den enkelte av oss, på selvstendig grunnlag, begynner å tenke selv. Foreta vurderinger, undersøkelser og «egenforskning» på disse spørsmålene. Alt for mange arver standard antagelser og utsagn uten selv å sjekke disse ut. Dette opplever jeg gjelder både ateister og teister.

Jeg har etter mange år falt ned på at det er mer sannsynlig at universets tilblivelse skyldes en intelligent førstårsak og ikke det naturalismen forkynner; universet (og vi) er et resultat av en meningsløs og tilfeldig prosess. Jeg kan si mye om dette men i denne innledningen nøyer jeg meg med følgende; uansett hvordan vi deler inn den fysiske konkrete realitet så ender vi opp med en størrelse som ikke kan forklare sin egen eksistens. Hvis det er slik at alle materielle størrelser ikke kan forklare sin egen eksistens så er den eneste mulighet for egenforklaring (definisjon) noe som ikke er materielt.

Når vi ser noe i realitetene rundt oss som virker logisk og rasjonelt (forklarbart) så finner vi alltid en intelligens bak det. Jeg tenker også at vi, intuitivt, føler at vår moralske og etiske argumentasjon peker mot et objektivt moralsk ramme verk innenfor universet. Det faktum at det vi ofte kaller «det ondes problem» (hvorfor er det så mye lidelse og smerte i verden dersom det finnes en kjærlig Gud?) fremmes enten av et menneske(er) eller om et menneske(er), indikerer at mennesket har en grunnleggende egenverdi i seg selv. Altså ikke en verdi gitt av andre mennesker.

Så hvem er så denne førsteårsaken? Hvem er «Gud»? Han er en ikke-fysisk, intelligent, moralsk førsteårsak utenfor tid, rom og materie som har gitt oss grunnleggende egenverdi og som vi kan kjenne og ha en relasjon til gjennom personlig erfaring. For meg er dette den Judeokristne guden vi finner i Bibelen.

Gud har puttet nok inn i denne verden til at vi kan ha en tillit til Ham på en rimelig og rasjonell måte. Han har også utelatt nok til at det er praktisk umulig å leve basert på rasjonale alene. Tillit (til) og rasjonale må alltid gå hånd i hånd.

Jeg nærmer meg slutten på denne innledningen til «Tenk selv» her på ditt-lederskap-bloggen. De av mine lesere som kjenner meg vet at jeg over snittet interessert i lederskapet. Så hva har ovennevnte tema med lederskap å gjøre? Vårt lederskap handler etter mitt syn i hovedsak om våre menneskelige egenskaper i møte med andre mennesker. Heri ligger begreper som integritet, verdier, holdninger, menneskesyn, hva er sant og hva er ikke sant – for å nevne noe. For meg er mitt livssyn og verdensbilde en integrert del av dette.

Jeg vil dermed også dele mine tanker og spørsmål knyttet til tillit og rasjonalitet, i tillegg til det jeg har delt på denne bloggen frem til nå.

Så er det kanskje noen som lurer på følgende; hva svarte John Kjetil sin datter på de innledende spørsmål? Min oppfordring er rett og slett; tenk selv! Jeg oppfordrer henne til å stille spørsmål; utfordre etablerte sannheter (som ofte er kulturelt og ikke nødvendigvis faktabasert), utfordre autoriteters påstander på ulike arenaer. Videre søke egne svar på spørsmålene hun har basert på egne undersøkelser og studier. Lurte hun ikke på hva jeg tenker om dette? Selvfølgelig. Jeg forklarte henne noen av mine tanker rundt disse spørsmålene – med oppfordring til å ikke ta mitt ord for sannhet men å ta mitt ord med i vurderingene sine.

John Kjetil

Juli 2018