BI-rektor Tom Colbjørnsen har med sine utspill om mer styrende ledere egget til lederdebatt. Reaksjonene har strømmet på, også fra hans egne fagfolk på BI.  Colbjørnsens tanker skapte reaksjoner hos meg også og jeg kommenterte innlegget i Ukeavisen Ledelsen.  Her er innlegget i sin helhet;

Utøvelse av ledelse skjer i et samspill mellom lederskap (leadership) og styring (management). Disse to utgjør tilsammen den totale ledelsesprosess i organisasjonen, såvel som for den enkelte leder. Det er dermed ikke snakk om lederskap ELLER styring, men et både og. Det er to komplementære forhold. En leder som utøver bare en av delene halter. På samme måte vil en organisasjon også halte dersom det overforkuseres på enten styrings- eller lederskapsoppgavene.

En organisasjon som over tid domineres av ensidig sterk styring kan bli følelseskald, overadministrert og stivt byråkratisk. Dette ser vi tendenser til i offentlig sektor. En organisasjon som domineres av hensynet til mellommenneskelige forhold og ingen (lite) styring, kjennetegnes av meningsløshet og kan nærme seg en urealistisk drømmeverden. Dette ser vi tendenser til i ideelle og ideologiske baserte organisasjoner. For å få en helhetlig og kvalitetsmessig god ledelse må det være et best mulig forhold mellom styrings- og lederskapsoppgavene.

Det finnes ingen fasit på ledelse. Det finnes ikke èn filosofi eller definisjon som løser alle utfordringer. Siste tallet jeg så ift antall ledelsesfilosofier var 9000. Jeg fant over 250 definisjoner på ledelse. Gjennomsnittelig levetid på en ledelsesfilosofi er etter sigende 5-7 år i markedet – før den blir avløst av noe nytt. Det er vel bare en filosofi som fortsatt lever i beste velgående verden over etter den ble presentert; Situasjonsbestemt lederskap (Blanchard & Hersey – 1967). Den eksisterer fordi den virker. Og situasjonsbestemt ledelse sier i sin kjerne to ting; det finnes ingen fasit ift ledelsesutførelsen fordi (2) – lederen og organisasjonen må hele tiden tilpasse sitt ledelse til personen vi har foran oss og oppgaven som skal løses.

Samtidig har jeg lært gjennom snart 30 år som leder følgende; mine medarbeidere bryr seg ikke om hva jeg kan (styring) før de vet om jeg bryr (lederskap) meg. Hjertet kommer før hodet. Kunsten er å balansere mellom disse to. Jeg har også lært (den harde veien) at mennesker ikke ønsker å styres, administreres eller forvaltes. De ønsker å bli ledet. Det er når ledere skaper gode relasjoner til sine medarbeidere, finner ut av motivasjonskilder, gledeskilder, hva som oppleves som anerkjennelse, det å bli respektert og verdsatt at mennesker kan ta frem sitt potensial hva motivasjon, kreativitet og kapasitet. Det er nettopp dette LEDELSE handler om; ledere eksisterer for å få frem potensiale i andre mennesker! Og det er når mennesker gjør akkurat dette at organisasjonen utvikler seg og blir bedre.

Sjefen (administratoren, forvalteren) kontrollerer prosesser og mennesker.
Lederen frigjør menneskers potensial.
Sjefen styrer mennesker og prosesser i en allerede bestemt retning.
Lederen formidler visjoner, målsettinger, verdier og holdninger som gjør at mennesker følger etter, og dermed kunne endre retning!
Lederskap oppstår der hvor medarbeideren har reell frihet til å velge å ikke følge etter!

Kunsten er som sagt å balansere leadership og management slik ledelsesprossen tar opp i seg begge elementene. Og det er der selve probelmatikken for ledere i dag ligger; det å være sjef er en ting – i tillegg være en leder er noe helt annet. Og problematikken er som følger; det finnes nok kompetanse i forhold til å bli en god administrator og forvalter for å utøve styring. Langt verre er det å utvikle relasjonell intelligens (kurs som gjør korte sosiale antenner om til lange…) hos en sjef som ikke har dette.