Den kloke lederen utruster andre.


figur4

Lederskap handler for mange om å lede andre. Styre, forvalte og administrere mennesker og organisasjon. Dette kan være utfordrende nok – og en viktig del av å være leder. Men det kanskje viktigste en leder kan gjøre, er å utruste (empower) sine medarbeidere. Kunnskap og kompetanse er viktig. Samtidig så er det enda viktigere å gjøre kunnskapen om til kjennskap, for deretter å bruke kjennskapen om våre medarbeidere for å utvikle dem. Dette handler om klokskap og kloke ledere vet å utruste andre.

Så hvordan utruster vi våre medarbeidere? Erfaring og kjennskap har vist meg at følgende momenter er vesentlig for å utruste andre slik at de kan nå sitt potensial som menneske og medarbeider. For det første så må vi ha en genuin omsorg for vår medarbeidere. Vi kan vise vår omsorg gjennom måten vi kommuniserer på, viktigheten av å bekrefte dem, anerkjenne dem og være et eksempel i hverdagen. Vi er alle forskjellige. Men noe har vi felles. Alle ønsker å bli verdsatt, anerkjent, bli respektert. Motsatt, ingen ønsker å bli manipulert og stigmatisert. Dette er potente lederskapsverktøy vi kan hente fra verktøykassa vår. Et vesentlig poeng her er at anerkjennelse for meg kan være noe annet enn for deg, akkurat som opplevelsen av å bli verdsatt og motta anerkjennelse.

Kloke ledere har mer fokus på medarbeidernes styrker enn svakheter. Det betyr ikke at vi skal ignorere svakhetene, men bruke styrkene for å gjøre svakhetene irrelevante. Jeg vet følgende om meg selv: der hvor jeg er sterk kan jeg bidra mest, hente mest kreativitet og motivasjon. Hvis du tenker etter så tror jeg du føler deg mest levende når du får holde på med ting du elsker å gjøre? Det er som regel også der du har dine styrker. Men; dine styrker er ikke nødvendigvis det du er god på (talent) …! Selv er jeg god på å administrere. Samtidig så er administrasjon noe av det minst givende (energitappende)jeg kan tenke meg.

Den kloke lederen gir av seg selv. Da tenker jeg først og fremst på tid, energi og fokus. Så tenker kanskje du at tid ikke er en luksusvare i arbeidssituasjonen akkurat nå. Papirhaugen kaller og ikke skjønner du når skal få tid til menneskene rundt deg. Det handler om prioritering. For faktum er at jo mer vi ignorere denne viktige delen av lederskap, jo mindre blir din påvirkningsmulighet ovenfor de du er satt til å lede. Vi kan ikke påvirke våre medarbeidere hvis vi ikke omgås dem.

Kloke ledere er flinke til å gi sine medarbeidere eierfølelse i forhold til egen jobbsituasjon og de aktiviteter organisasjonen sysler med! Mennesker som inkluderes i prosesser og gis reell innflytelse og medbestemmelse vil i langt større grad føle eierskap til det som skapes. Personlig så har jeg en tendens til å forsvare det jeg har vært med på å skape i langt større grad enn om ting blir «tredd nedover hodet» mitt.

Kloke ledere blir ressurspersoner for sine medarbeidere. Som ledere så er det opp til oss å skape en god atmosfære som gir medarbeiderne vår en mulighet til trening og utvikling både profesjonelt og som menneske. Kloke ledere forstår at støtte gjennom omsorg og sørge for at nødvendig verktøy er tilgjengelig vil være med på å utruste andre. Noe av det viktigste vi kan gjøre i så måte, er å være krystallklare på forventningene vi har. Men er det ikke det vi har stillingsinstrukser og arbeidsbeskrivelser til? Jo, dette er viktig. Derfor er det overraskende mange som faktisk ikke har en slik – og har dem det så er den ofte utdatert og ikke ajourført. Likevel er effekten en helt annen når du går til din medarbeider, ser henne inn i øynene og forteller hva slags forventninger du har dette året – forventninger knyttet til innsats, kreativitet – til holdninger og verdier du flagger i din organisasjon.

Kloke ledere eliminerer unødvendige byrder for sine medarbeidere – slik at de kan ha fokus på oppgavene. Så kan vi gå sakte gjennom korridorene – lytte til hva som blir sagt og gjort – ikke bare høre det. Hvis vi i tillegg kan gripe Per, Pål og Pia i å gjøre noe bra, og så belønne dem for det, ja, da er vi godt i gang med å utruste dem, gi dem muligheten til å jobbe innenfor sine styrker og skape følelsen at de er viktige for deg og din organisasjon.

Godt lederskap!

John Kjetil, juli 2018

Publisert februar 2010

Redigert og re-publisert juli 2018

Scientisme – tanken om at vitenskap er den eneste veien til kunnskap


pexels-photo-1047920Har du noen gang hørt noen sagt «dette må du bevise vitenskapelig (for at jeg skal tro på det)». Eller «jeg tror ikke på noe før det er bevist». Videre leser jeg ofte i media at «forskning har vist …». I noen intellektuelle miljøer sier man sågar at vitenskapen (naturvitenskapen) er den endelige eller ultimate kilde for kunnskap. Bak disse følelsene ligger det en overbevisning kalt scientisme (scientism på engelsk). Denne holdning kan også uttrykkes slik; hvis jeg ikke kan se det, høre det eller føle det så eksisterer det ikke. En slik holdning løfter vitenskapen til en nærmest religiøs hengivenhet kjent som nettopp scientisme.

Scientisme er overbevisningen om at vi kun skal ha tillit til det som kan bevises vitenskapelig (empirisk), at vitenskapen er den eneste kilden til kunnskap og sannhet.

Jeg sliter med å akseptere en slik overbevisning. Først er det dette ordet «bevis» – eller evidens. Hva er et bevis? Jeg tok meg tiden til å finne ut hva som faktisk ligger i begrepet. Jeg fant fort ut at det er liten konsensus der ute om hva bevis faktisk er. Dersom vi snakker om naturvitenskap, vitenskapelig metode (empiri), så er det slik jeg har forstått det en naturalistisk tilnærming til evidens det er snakk om. Den vitenskapelige metode fungerer i et naturalistisk verdensbilde; alt som eksisterer er fysisk eller naturlig. Et grunnleggende premiss er at det ikke finnes noe overnaturlig eller metafysiske størrelser i universet.

Uttrykket «jeg tror ikke på noe før det kan bevises» er derfor for meg problematisk på flere nivå. Ofte så kommer uttrykket i forbindelse med den tilliten religiøse har til at det finnes en metafysisk førsteårsak (Gud) til universets tilblivelse. Det at mange faktisk mener at vitenskapelig metode skal legges til grunn for å kunne bevise størrelser eller ting som metoden i utgangspunktet ikke er laget for blir for meg et paradoks.

Det er som sagt liten enighet om hva begrepet «bevis» faktisk betyr eller hvordan det defineres. Sant nok så har vi det vi kaller empirisk bevis /evidens; Vi kan eksempelvis si at vann fryser til is når temperaturen når et bestemt punkt vi kaller 0 grader Celsius. Eller at vann blir til vanndamp ved ca 100 grader C. Dette kan vi demonstrere gjennom gjentatte forsøk og dermed konstatere (bevise) at hypotesen er rett – og dermed blir fakta. Men hvordan beviser vi med empiri påstander om historiske hendelser som skjedde for 300 år siden som fakta? Hvordan empirisk bevise moralske verdier eller hvorfor menneskerettigheter er viktige eller at de objektivt (gjelder for alle) sett finnes? Poenget jeg prøver å få frem her, er at det meste vi har tillit (tro på) til her i livet, kan ikke empirisk eller matematisk bevises men er trossprang enten du tror på en Gud som skaper av universet eller ikke.

Scientismen utelukker pr definisjon alt som ikke kan empirisk eller matematisk bevises, noe som dermed gjør filosofien overflødig. Friedrich Nietzsches berømte uttrykk «Gud er død» (1889) ble i 2010 avløst og videreført av Stephen Hawking i boken «The Grand Design» da Hawking proklamerte at «filosofien er død». Igjen står en tilnærmet dogmatisk overbevisning kalt scientisme.

La det være helt klart at jeg ikke er motstander av vitenskap. Det er ingen tvil om at vitenskap er en fantastisk måte å både finne fakta om og kunnskap om den naturlige verden. Men er vitenskapen den eneste og endelige kilde til sannhet? Det er mange som hevder og oppfører seg som om vitenskap er den eneste kilden til kunnskap og sannhet. Her er noen få eksempler på dette;

«Uansett kunnskap som er oppnåelig, må oppnås ved vitenskapelige metoder; og hva vitenskapen ikke kan oppdage, kan mennesket ikke vite. » – Bertrand Russell (Religion and Science)

«»Tradisjonelt er dette spørsmål for filosofien, men filosofien er død. Filosofien har ikke holdt tritt med den moderne utviklingen innen vitenskap, særlig fysikk. Forskere har blitt bærere av oppdagelsesfakkelen i vår søken etter kunnskap. «–Stephen Hawking (The Grand Design)

«Vitenskap, som det eneste som er sannheten.» – Richard Lewontin (The New York Review of Books 1.9.97)

Det er mange utfordringer med scientismen. For det første opplever jeg scientisme for restriktiv. Dersom vitenskap er eneste kilde og avsluttende sannhets- og kunnskapsmegler må store felt og områder innenfor kunnskap og sannhet som vi i dag tar for å være legitime kunnskap og sannhetskrav forlates. Dersom vitenskap er den eneste kilden for sannhet må vi forlate historisk kunnskap, logisk sannhet, moralsk sannhet og estetiske sannheter – for å nevne noen. Enhver kunnskapsteori (som scientisme) som ekskluderer disse åpenbare sannhetens veier må forlate seg selv før vi forlater disse sannhetene.

For det andre opplever jeg at scientisme er selvmotsigende. Hvis kunnskapens og sannhetens eneste kilde er vitenskapen da er påstanden «kunnskapens og sannhetens eneste kilde er vitenskap» verken sann eller kjennbar. Påstanden kan i seg selv ikke bevises empirisk.

Vitenskapen er en flott og edel disiplin. Vi oppnår mye kunnskap og sannhet gjennom vitenskapen og vi vil fortsette å gjøre dette i fremtiden. Samtidig så bør vi vokte oss vel for å tro at den er den eneste kilden til kunnskap og sannhet. Denne holdningen er både uberettiget, villedende og selvmotsigende.

“Has anyone provided proof of God’s inexistence? Not even close. Has quantum cosmology explained the emergence of the universe or why it is here? Not even close. Have our sciences explained why our universe seems to be fine-tuned to allow for the existence of life? Not even close. Are physicists and biologists willing to believe in anything so long as it is not religious thought? Close enough. Has rationalism and moral thought provided us with an understanding of what is good, what is right, and what is moral? Not close enough. Has secularism in the terrible 20th century been a force for good? Not even close, to being close. Is there a narrow and oppressive orthodoxy in the sciences? Close enough. Does anything in the sciences or their philosophy justify the claim that religious belief is irrational? Not even in the ball park. Is scientific atheism a frivolous exercise in intellectual contempt? Dead on.”

― David Berlinski, The Devil’s Delusion: Atheism and Its Scientific Pretensions

John Kjetil

Juli 2018