Det etiske dilemma…


«Et etisk dilemma kan defineres som et uønsket eller ubehagelig valg knyttet til moralske prinsipper eller praksis.»

Det er en floskel, men det er sant; gode ledere sørger for å lede seg selv på en fremragende måte før de søker å lede andre. Såkalt ”selvledelse” handler i hovedsak om å ha et bevisst etisk fundament fulgt av selvdisiplin og ydmykhet. Som ledere kan vi ikke ta mennesker lengre enn hvor vi selv er.  Det gjelder kompetansen vår men ikke minst våre moralske og etiske standarder.

Daglig kan vi lese om ledere som roter til sitt lederskap og mister tillit og troverdighet. For kort tid siden falt dommen mot de tidligere stortingsrepresentantene Anders Tallerås og Magnus Stangeland i forbindelse med stortingspensjonssaken. Loven har fastslått at disse to fremtredende myndighetspersonene har jukset.  Nå må de sone ubetingede fengselsstraffer, det i seg selv tøft nok.  Men det største tapet ligger i tapet av troverdighet og tillit.  Deres lederskap begrenses betraktelig.  Ledere må alltid leve sitt liv etter en høyere standard enn sine etterfølgere.  Ikke ved å sitte på en pidestall og se ned, men hele tiden sørge for at de ikke går inn i gråsonene men holder seg godt utenfor.  Prisen for ikke å gjøre dette er høy, både personlig og for menneskene rundt som har hatt tillit og respekt for sine ledere.

Jeg mener at hovedårsaken til at myndighetspersoner og ledere daglig faller for eget grep, er uklar og misforståtte etiske standarder.  Noe av problemet ligger i den kultur post-modernistiske samfunnet preges av; relativisme og egoisme.  Absolutter og klare grenser viskes ut og oppfattes ofte som trangsynt, intolerant og som maktmisbruk.  Vi klarer ikke å skille prinsipielle oppfatninger på den ene siden – og samtidig kunne behandle de mennesker som strider mot disse oppfatningene med respekt, omsorg og kjærlighet på den andre.  Etikken ses på som en motsats til det ”politiske korrekte” i mange mellommenneskelige sammenhenger.

Hvorfor er de personlige etiske standarder i en så dårlig forfatning?  Et etisk dilemma kan defineres som et uønsket eller ubehagelig valg knyttet til moralske prinsipper eller praksis.  Hva gjør vi i slike situasjoner?  Velger vi den enkle utveien – eller velger vi å gjøre det riktige?  Hva gjør vi eksempelvis i disse situasjonene jeg tror de aller fleste av oss har opplevd;

  •  Hva gjør jeg når kassadamen/mannen på KIWI gir meg for mye vekslepenger tilbake (i de KIWI – butikkene der de fortsatt bruker det gamle kassasystemet – hvis det er noen…J)?
  • Hva burde jeg si når en beleilig løgn kan dekke over en feil som er gjort?
  • Hvor langt skal jeg strekke meg for å ”vinne” en ny klient til bedriften min?

Som mennesker virker det som vi er tilbøyelig til feile i forhold til personlige etiske utfordringer.  Det undrer meg mye, også fordi jeg er lik alle andre på området; hvorfor gjør vi ting selv om vi vet at det er galt?  Hver vår kommer mediaoppslagene om hvordan studenter i Norge jukser på eksamen.  Gjør de det fordi man tror at man ikke blir tatt?  Gir vi oss selv tillatelse til å kutte hjørner fordi vi rasjonaliserer det med å si til oss selv; det er bare denne ene gangen?  Er dette vår måte å håndtere press og stress?

Er det slik at vi gjør det vi må for å ”vinne”?  Businessmennesker spesielt jobber ofte for å vinne gjennom oppnåelse og suksess.  Det er det som gir penger i kassa!  Men mange mener også at de må velge mellom å være etisk bevisst og det å vinne.  En gruppe mellomleder kom sammen for en såkalt brainstorming. Det skulle arrangeres en tre dagers nasjonal konferanse for hundrevis av salgsansatte i bedriften.  Under brainstormingen fremmet en av bedriftens seniorledere følgende forslag; hvorfor ikke en sesjon om etikk?”

Det ble helt stille i rommet.  Det var som om noen nettopp hadde avgått med døden.  Etter noen sekunder med øredøvende stillhet fortsatte diskusjonen som om seniorlederen aldri hadde sagt noen ting.  Senere den dagen traff hun på bedriftens administrerende direktør.  Hun gjentok forslaget overfor ham og presiserte hvor viktig det var at etikk ble en del av den forestående konferansen.  Hun forventet at han helhjertet ville støtte dette forslaget.  I stedet så svarte han slik; ”Jeg er sikker på at alle er enige i at det er et viktig tema. Men det er tid og sted for alt. Salgsmøtet handler om å motivere og skape entusiasme og etikk er jo et slikt negativt tema…”

Denne administrerende direktøren er ikke alene om slike oppfatninger om etikk.  Mange mennesker tror at etikk begrenser deres valgmuligheter og deres evne til å lykkes i business.  Det er selvfølgelig ikke tilfelle.

Mange mennesker velger å håndtere moralske dilemmaer ved å bestemme hva som er rett i det øyeblikket valget må tas. Denne tankegangen, som på mange måter gjennomsyrer samfunnet vårt i dag, ble anskueliggjort allerede på 1960–tallet når Dr Joseph Fletcher publisert en bok med tittelen ”Situasjonsbestemt etikk”.  I denne boken sa han at kjærlighet var den eneste holdbare standard for å skille riktig og galt.  The Executive Leadership Foundation kommenterte boken slik;

”I følge Fletcher så er ”rett” bestemt av situasjonen, og kjærlighet kan rettferdiggjøre hva som helst – løgn, juks, tyveri – ja selv drap.  Denne filosofien spredte seg raskt til utdanningsinstitusjoner verden over.  Siden 1960 har situasjonsbestemt etikk blitt norm for sosial adferd og oppførsel.  Etter å ha spredt seg raskt gjennom verdens institusjoner for utdanning, kompetanse, religion og styresett så har den nå penetrert et nytt område – the business world! Resultatet er vår etiske situasjon i dag”.

Resultatet er etisk kaos.  Alle har sin standard, som endrer seg fra situasjon til situasjon.  Og denne adferden oppmuntres i noen av verdens mest anerkjente utdanningsinstitusjoner. University of Michigan tilbød et studium med tittelen ”The Ethics of Corporate management”.  I studiebeskrivelsen stod det: “Dette studiet er ikke opptatt av personlige moralspørsmål, som ærlighet og sannferdighet.  Det tas utgangspunkt i at studentene på dette universitetet allerede HAR formet sine egne standarder på disse områdene…”

Med andre ord; uansett hvilken standard vi ønsker å bruke, så er det greit.  Det som gjør saken enda verre, er folks naturlige tilbøyelighet til å behandle seg selv lettvint. Dette gjør vi ved å dømme oss selv i henhold til våre gode intensjoner – samtidig som vi forventer at andre holder en høyere standard og dømmer disse gjennom deres verste handlinger.  En gang i tiden var våre beslutninger styrt av etikk, nå er etikken styrt og basert på våre handlinger.

Kilde: ”There’s no such ting as Business Ethics” – John C Maxwell (2003)

Dette innlegget ble publisert i Ditt lederskap og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

8 svar til Det etiske dilemma…

  1. godejord sier:

    Så kan man kanskje også driste seg til å spørre; hvem ser lederne? Hvordan skal de behandles for å kunne yte mer og bedre?

    Liker

  2. godejord sier:

    Jeg er helt enig med Tom Erik her og eksempelet er godt, fordi det kan overføres til andre ledersituasjoner også. Det å se den enkelte ansatte er svært viktig.
    Som i alle andre mellommenneskelig relasjoner må ”forholdet” pleies. En leder må sørge for at de ansatte virkelig ønsker å være i virksomheten. Viktige tiltak da er nettop de «små ting»; at man tar seg tid til å snakke med hver enkelt, gi dem anerkjennelse, gi dem følelsen av å være viktig for virksomheten, og ikke minst at de blir hørt, tatt vare på, tatt på alvor. Alt dette er med å skape tilhørighet til virksomheten.

    Liker

    • John Kjetil sier:

      Takk til Per Arne og Tom for gode innspill og refleksjoner rundt etikk. Jeg tror ikke det finnes samfunn der beslutninger alene ble styrt av etikk. Men jeg tror det finnes samfunn som hadde mennesker som i større grad enn i dag baserte sine beslutninger på etikk. Kanskje fordi dette samfunnets verdier og holdninger var mer preget av altruistiske tilnærming til enkeltmenneske enn hva vi ser i dag. Jeg reflekterer også over at ulike subkulturer innenfor ett samfunnssystem har ulike etiske tilnærminger – ofte preget av de verdier og holdninger – og dermed adferd som kulturen omfavner.

      Spørsmålet til Per Arne om hvilken etikk vi skal forankre våre handlinger i er jo dermed helt grunnleggende. Og som er kjernen til frustrasjonen og forvirringen rundt temaet. Som i alt annet her i livet, det være seg religioner, naturvitenskapen, filosofien med mer, så er mennesket på mange måter avhengig av å finne et fundament, et grunnlag som det hele bygges på. I min søken etter en felles grunnleggende etisk grunnregel – som kan omfavnes av alle mennesker, alle samfunn og nå ut til alle verdens hjørner – så fant jeg dette;

      I vårt samfunn kjenner vi den som ”den gylne regel”: ”Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.” (Matt 7:12). Denne regelen er hentet fra kristendommen. Det som i midlertidig er interessant er hvordan denne etiske regelen faktisk, nesten ordrett, omfavnes av verdens store religioner og filosofiske tenkere. Her er et utvalg

      Islam: ”Ingen av dere er troende før han ønsker for sin bror det han ønsker for seg selv” (Sunna, 40 Ahadith av Al-Nawawi, 13).
      Hinduisme: ”Dette er summen av medfølelsen: Gjør ikke mot andre det som ville volde deg smerte hvis det ble gjort mot deg. Man skal ikke oppføre seg mot andre på en måte som hadde vært ubehagelig for en selv. Dette er moralens vesen” (Mahabharata XIII.114.8)
      Buddismen: ”Du skal ikke såre andre på måter som du selv hadde opplevd som sårende” (Udana-Varga 5, 18)
      Jødedom: ”Det som er avskyelig for deg skal du ikke gjøre mot dine medmennesker. Dette er den hele loven, alt annet er kommentar.” (Talmud, Shabbat 3id)
      Noen av historiens store tenkere og filosofer sier noe i samme retning. Platon sa følgende; ”Så sant jeg er tilregnelig, så skal jeg handle mot andre som jeg vil at andre skal handle mot meg.” Immanuel Kants kategoriske imperativ lyder: Handle alltid på en måte slik at prinsippet for din vilje samtidig kunne gjelde som grunnlag for en generell lov. (Kritikk av den praktiske fornuften).Som vi ser så skjærer Den Gylne Regel igjennom de kulturelle og religiøse grenser og omfavnes av mennesker fra nær sagt alle verdenshjørner. Den Gylne Regel er kanskje det nærmeste vi kommer en universell etisk grunnregel? Det er imidlertid to viktige poeng i forhold til denne regelen. 1) Det er en standard / regel å følge, og 2) vi må ha vilje til å følge den. Etikk handler derfor om hvordan vi møter utfordringen med å gjøre det rette når dette vil koste mer enn det vi er villige til å betale. Videre kan vi si at god etikk må inneha to aspekt. Det ene aspektet er evnen til å skille rett fra galt, godt fra ondt og sømmelighet fra usømmelighet. Det andre aspektet er forpliktelsen til å gjøre det som er rett, godt og skikkelig.

      Så hva er rett og galt, godt og ondt, sømmelighet og usømmelighet? For det er jo oppfatningen av nettopp dette som blir utgangspunktet for hvordan vi tolker den praktiske tilnærmingen til Den Gylne Regel; ”Hvordan ønsker JEG å bli behandlet i denne situasjonen?” Selv om ethvert menneske er forskjellig, er det verdier i oss alle som er viktig for oss. Uten videre så vil jeg her og nå påstå at Per Arne, Tom, John Kjetil og alle andre rundt oss har et grunnleggende behov for å bli verdsatt, anerkjent og respektert – for å nevne noe. Og nettopp her er fundamentet for vår grunnleggende verdier – dermed holdninger og til slutt vår adferd. Jeg ønsker å bli verdsatt, anerkjent og respektert – derfor verdsetter, anerkjenner og respekterer jeg andre – i utgangspunktet betingelsesløst i forhold til det fundamentale i relasjon til andre. Hvis jeg dermed har verdier og holdninger – som materialiserer seg i atferd (handlinger) som devaluerer mennesker, vil jeg heller ikke være i stand til å tilføre dem verdi, anerkjenne eller respektere dem.

      Ledere ser verdien av å kjenne andre menneskers kilder til verdi, anerkjennelse, respekt, motivasjon, glede med mer – for å lede dem mer effektivt.

      Eksempelet til Tom om militærøvelsen er en god beskrivelse på handling og vurdering som etisk sett er knyttet opp mot den gylne regel – og ikke menneskelig sedvane og kultur knyttet til selvhevdelse og egoisme. Soldatene ble verdsatt, anerkjent og – ikke minst respektert. Akkurat slik du og jeg ønsker det. I tillegg til å gjøre det etisk riktige i en slik situasjon, vil en positiv sideeffekt for offiseren være ØKT respekt og troverdighet fra sine soldater. Hans eller hennes lederskap vil bli rikere og offiserens påvirkning og innflytelse vil øke. Og det er lederskapet vårt i et nøtteskall.

      Liker

  3. tomhol sier:

    Som Per Arne skriver, er det mange teorier om etikk og ledelse. Litt tilfeldig kom jeg over Katz (1960) som beskriver holdningenes 4 funksjonsområder. Jeg skal ikke ta for meg alle disse her, men verdifunksjonen er litt interessant.

    De fleste mennesker har visse grunnleggende verdier som de tror på. Enkeltstående holdninger kan derfor være refleksjoner av disse grunnleggende verdiene. Innenfor atferdsteori beskriver man også koblinger mellom holdninger og adferd. Adferd er i denne sammenheng våre bevisste og ubevisste handlinger.

    Verdier –> Holdninger –> Adferd

    Hva med et eksempel som kan illustrere dette. Under en militærøvelse kommer mannskapet inn til lunsj. Det har vært skytebanetjeneste og det er kaldt og dårlig vær. Nå er soldatene sultne og kalde. Som offiser har det tradisjonelt vært vanlig at man får servert mat ved egne bord og dermed slipper å stå i kø. I dag er ikke dette så vanlig lenger. Verdisynet til dagens generasjon av ledere er tuftet på at man tar vare på sine mannskaper. I stedet for å spise først kan man heller benytte anledningen til å gå rundt blant mannskapet og bygge relasjoner (f eks be om en tilbakemelding på dagens tjeneste osv).

    Jeg tror at det som skiller gode ledere fra resten er alle de små handlingene de gjør i løpet av dagen. Detaljer som kan virke ubetydelige isolert sett, men som over tid skaper en helhet.

    Liker

  4. godejord sier:

    Meget interessant dette John Kjetil 🙂 Flott å ha en lederblogg der man kan delta i debatt. Jeg sendte kommentar i går, men var ikke innlogget i Wirdpress så her kommer en litt kortere utgave.

    Du skriver til slutt at «En gang i tiden var våre beslutninger styrt av etikk, nå er etikken styrt og basert på våre handlinger». Men var det virkelig slik at vi – og da tenker jeg på ledere – var mer styrt av etikk enn før når de fattet beslutninger? Jeg så noen undersøkelser fra 2009 som jo støtter det du påpeker; etikk blir sett på som litt negativt og ikke noe man har tid til i sitt daglige virke som næringslivsleder. Men er det samme tilfelle for ledere i det offentlige? Kanskje…

    Men hvis det stemmer at ledere før var mer opptatt av etikk, hvilken etikk da? Etikk er jo basert på en rekke teorier og hvordan kan vi si at en er rett og resten feil?

    Er «etikk» i forhold til en leders oppførsel (og vi møter jo saker av mer komplisert karakter enn eksempelet med kassadamen på KIWI 🙂 ) kanskje mer snakk om empati, menneskeforståelse og …tja..skal vi si «anstendig oppførsel»?

    Ellers er jeg enig i at ledere bør gå forran med et godt eksempel – lede fra front – og Tom Erik har definitivt et poeng i forhold til kun en god CV kontra evne til etisk refleksjon. Men hva er egentlig «etikk» i forhold til det å være leder?

    Liker

  5. Hei John Kjetil,

    Interessant tema dette. Som leder skal man jo gjerne gå forran med et godt eksempel. Ønsker man at de ansatte er lojale mot virkosmheten må man vise lojalitet med sine ansatte, osv. Og du har nok også et poeng i at vi gjerne gjør det litt lett for oss selv når vi reflekterer over egne og andres handlinger. Men har vi noensinne hatt et samfunn der beslutninger ble styrt av etikk? Og i så fall hvilken etikk da? 🙂 Dette siste er et spennende spørsmål. Hvilken etisk teori/teorier skal vi forankre våre handlinger i?

    Du stiller også spørsmålet «Velger vi den enkle utveien – eller velger vi å gjøre det riktige?» Men hva er «riktig»? I tilfellet med kassadamen på KIWI er svaret enkelt, men som ledere står vi jo gjerne overfor mer kompliserte situasjoner, noe som igjen bringer oss tilbake spørsmålet om hvilken etisk teori vi skal støtte oss på. Skal vi følge John Stuart Mill, Kant eller John Rawls? 🙂

    Ellers peker Tom Erik på et viktig poeng. Gode karakterer fra BI kan ikke stå alene, men må kombineres med evne til etisk refleksjon.

    Liker

  6. tomhol sier:

    Hei!

    Dette innlegget peker vel også på et viktig tema som er utvelgelse av ledere? Ønsker vi de som har gode ferdigheter i økonomi, markedsføring, IT osv eller de som har gode holdninger, moralske og etiske standarder?

    Liker

    • John Kjetil sier:

      Hei Tom! Godt poeng! Svaret er vel begge deler. Problemet slik jeg har erfart det, er at vi imidlertid er mest opptatt av formalkompetansen. Det som lar seg dokumentere i en søknad, CV og intervjuer. Det finnes mange flosker i en utlysningstekst. En av dem er «personlig egnethet». Når jeg spør arbeidsgivere om hva som legges i dette, får jeg ofte sikk-sakk smil og ettertenksomme blikk…! Vi er lite reflektert i forhold til dette. Særlig når vi skal ansette ledere. Dette går etter min oppfatning inn under «personlig egnethet» – og du har helt rett i din betraktning 🙂

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s